Dugg til besvær

Når sola går ned i vest, himmelen er skyfri og atmosfæren rein og klar, er alt lagt til rette for mange timar med spennande observasjonar. Etter nokre timar oppdagar du kanskje at okularet har dugga ned og det har danna seg store dropar på metallfatninga. Om du har eit teleskop med linseelement eller spegel lang framme (linseteleskop, Schmidt Cassegrein, spegelteleskop), så vil desse flatene òg kanskje vere dekka av dugg. Sidan ein bør vere forsiktig med optiske flater, er det utelukka å tørke av desse med ein klut. Observasjonane er dermed kanskje allereie over, når himmelen er på sitt beste.

Dugg er vassdamp i lufta som konsenserer på teleskoputstyret.
Eit teleskop vil starte å avgi varme til omgjevnadane (kjøle seg ned) så raskt sola går ned. Lufta vert kaldare, og dei optiske flatene (linser og spegel) vil starte å kjøle seg ned raskare enn lufta som omgir dei. Når temperaturen på optikken så møter duggpunktet (temperaturen når den relative luftfuktigheten er 100%), vil vassdampen i lufta kondensere på overflatene. Om du ikkje er førebudd på dette og kan motverke kondensasjonen, er observasjonane dine over for kvelden!

Duggkappe for teleskop frå Meade

Duggkappe for teleskop frå Meade

Duggkappe til Meade sine katadiopiske teleskop.

Dugg kan påverke alle typar teleskop, men refraktorar (linseteleskop), Schmidt-Cassegains og Maksutov-Cassegrains er spesielt utsette for dugg, grunna måten dei er laga på, med glasflater heilt framme i teleskoprøret. Teleskop med opent teleskoprør, i hovudsak reflektorar er òg utsette for dugg på primærspegelen, sjølv om optikken der sit lenger bak i teleskopet. Slike type teleskop utset primærspegelen for den kjølande effekten til den omliggande lufta.  Dette, kombinert med behovet for å la teleskopet få kjøle seg ned til samme temperatur som omgjevnadane, fører ofte til mykje frustrasjon og forkorta observasjonsøkter. For å forhindre/forseinke danning av dugg, og såleis auke observasjonstida, kan ein bruke to ulike metodar. Den passive og aktive metoden.

Den vanlegaste metoden er duggkappa. Den består av ein sylinder laga i eit lett materiale (plast, skumplast, tynn metallplate), og blir plassert i front av teleskopet som ei forlenging av teleskoprøret. Duggkappa lagar eit lite volum med luft som ikkje blir kjølt ned så raskt som lufta rundt. Frontglaset held dermed ein høgare temperatur i eit lengre tidsrom, og forlengar dermed observasjonstida betrakteleg. Ein tommelfingerregel seier at lengda på duggkappa bør vere minst dobbelt så lang som opningdiameteren på teleskopet.

Spegelteleskop med open konstruksjon (truss-tube) kan forbedre ytelsen på teleskopet betrakteleg ved å bruke lyskappe (eit tøystykke som ein brukar rundt røret for å forhindre strølys på optlkken. Den vil òg fungere perfekt som duggkappe. Duggkappene vil såleis òg fungere ypperleg for å redusere eller eliminere strølys, og dermed auke kontrasten betrakteleg i teleskopet både visuelt og fotografisk.

Men, ei duggkappe vil kun gi god effekt ei viss tid. Før eller seinare vil lufttemperaturen nå duggpunktet, og optikken vil dugge ned. Dei fleste linseteleskop har innebygd duggkappe, men denne er ofte ikkje lang nok til å fungere optimalt. Dessutan vil du framleis ha utfordringar med delane av teleskopet som ikkje er dekka av duggkappa, td okular, søketeleskop og kamera. Her må vi derfor inn med meir aktive metodar for å bekjempe duggen.

Aktive metodar omfattar som oftast varmeelement, som brukar ein elektrisk motstand for å tilføre varme til okular og andre linseoverflater. Slike varmeelement aukar temperaturen på optikken, slik at temperaturen vert høgare enn duggpunktet. Ein treng ikkje høgare temperatur enn at optikken er akkurat litt varmare enn duggpunktet. Dei fleste slike duggsystem går på 12V, og kan òg brukast i staden for eller tillegg til duggkappe. Eit system for bekjemping av dugg, enten i form av duggkappe eller varmeelement er essensielt for å kunne ha glede av teleskopet over lengre tid. I og med at duggkappa òg fjernar strølys, er duggkappa ei god investering for ditt teleskop!

Sjå vårt utval i duggkapper!

AstroTrac – enkel astrofotografering for alle

Dei fleste fotografar har forsøkt å ta bilete av nattehimmelen, og dei fleste oppdagar at ein ikkje kan eksponere lenge utan at stjernene vert dradd ut som strekar. Bilete med stjernespor i kombinasjon med landskap kan vere fantastiske, men kva om ein ynskjer noko meir?

Tidligare var løysinga å bruke ei astronomisk ekvatorialmontering. Men ei slik montering i god kvalitet og nøyaktighet kosta mykje, og var ofte svært tunge og lite transportable. Dog er ei solid ekvatorialmontering det einaste som gjeld om ein skal fotografere gjennom store teleskop. Ein treng monteringa si masse for å kunne stabilisere teleskopet tilstrekkeleg, spesielt gjeld dette teleskop som har litt lengde. Eit langt teleskop har gjerne fordelt tyngda andre stadar enn rundt hovudaksen, og dermed vil vektarmprinsippet òg gjere seg gjeldande. Og heng ein i tillegg eit tungt kamera i enden på teleskopet, er perfekt avbalansering og stødig montering avgjerande for å få eit godt resultat.

Men kva om ein ynskjer å fotografere med vanlig fotooptikk mot himmelen? Med moderate brennvidder og lengre eksponeringstider? Mange amatører konstruerte sine eigne fotorigger for vanlig kamerautstyr. Desse riggane vart kalla «barn-door trackers», og besto i si enkelhet av to treplater hengsla saman, og med ein manuell skrue som ein (med handa) skrudde på for å følge stjernene. Konstruksjonen var svært enkel, men fungerte overraskende bra! Nøyaktigheten på trackinga med desse riggane vart i hovudsak avgrensa av operatøren si evne til å skru på skruen i nøyaktig korrekt hastighet. Ikkje ei enkel oppgåve, og ofte måtte mange eksponeringar kastast på grunn av litt unøyaktig tracking!

Richard Taylor frå England hadde eit ynskje om å lage ein fotograferingplattform som var kompakt, nøyaktig og som i tillegg kunne kombinerast med utstyr som fotografen allereie hadde. Han tok utgangspunkt i prinsippet bak dei gamle «barn-door trackers», men erstatta treplatene med solid aluminium. Skruen vart erstatta med ein høypresisjonsskrue, som vart rotert ved hjelp av ein svært nøyaktig motor. Resultatet vart AstroTrac, ein umiddelbar suksess! Sidan starten er AstroTrac blitt modifisert litt, i tillegg til at det er no er mogleg å oppgradere monteringa med ekstrautstyr for utvida funksjonalitet.

For oss som hadde brukt ekvatorialmonteringar i årevis, var skepsisen til AstroTrac først stor. Kunne verkeleg AstroTrac vere SÅ nøyaktig, og samtidig tåle heile 15 kg med utstyr? (Sjølve AstroTrac-uniten veg ca 1 kg). Etter kvart som erfaringane strømde på, vart det klart. Utstyret innfridde det produsenten lova! Underteikna har sjølv ei solid ekvatorialmontering med totalvekt på over 30 kg. I si tid kosta monteringa halvanna månadslønn. Drivverket på denne monteringa er rimelig bra, men monteringa krev bil for transport og er dermed best eigna til stasjonært bruk med større teleskop.

Kva så med drivverket på AstroTrac? Fortalt enkelt; drivverket grusar mi gamle (og dyre) montering ned i støvlane! AstroTrac har ei nøyaktighet på trackinga som plasserer den høgt opp i toppen, blant dei beste ekvatorialmonteringane!

Tradisjonell ekvatorialmontering

Tradisjonell ekvatorialmontering

Vanleg kameraoptikk? Ikkje teleskop?
Ein treng ikkje teleskop for å ta astrofoto. Tru det eller ei! Mange objekt på stjernehimmelen er faktisk så store at mange teleskop rett og slett gjev eit alt for snevert synsfelt. Kameraoptikk derimot, vil gje eit stort synsfelt og høg lysstyrke. Det aller beste er å bruke fastoptikk med høg lysstyrke. Dette fordi fastoptikk har færre linseelementer enn zoomoptikk, og dermed gjev betre lysgjennomgang og mindre indre refleksjonar. AstroTrac-systemet taklar brennvidder frå vidvinkel og opp til teleobjektiv på 2-300mm utan problem. Og ved å montere på litt ekstrautstyr (motvektsarm og motvekter), er det mogleg å bruke endå større optikk (f.eks 600 mm) på AstroTrac-en! Astrofotografering er no blitt ei overkommeleg utfordring for dei fleste fotografar! Og amatørastronomene har endelig fått eit system som er lett å ta med i bagasjen ved turar til utlandet.

Komplett AstroTrac-oppsett for fotografering

Periodisk feil
Sjølv om ekvatorialmonteringane roterer svært jevnt, så har vi likevel problem med å følge stjernene heilt nøyaktig. Dette skuldast at vi brukar mekanikk og motorar, og det er vanskeleg å lage tannhjul, drivverk og skruar som er så nøyaktig maskinert. I tradisjonelle ekvatorialmonteringar har ein ofte eit hovuddrivverk som gjerne brukar 8-10 min på ein heil rotasjon. Dette medfører til at ein dermed kan få noko som kallast periodisk feil. Dette merkar ein ved at unøyaktigheten på tannhjul og giring vil gjenspegle seg i eit fast mønster, basert på kor lang periode drivverket har. Dersom drivverket har litt feil i maskineringa ein stad på tannhjulet, vil denne feilen gjenta seg med eit fast intervall. For å få heilt nøyaktig tracking av stjernene, må ein dermed korrigere for denne unøyaktigheten. Til dette kan ein bruke ein autoguider.

Ein er rett og slett eit lite CCD-kamera som fotograferer ei enkelt stjerne. Ved å registrere denne stjerna sin posisjon på CCD-brikka kontinuerleg, vil ein kunne fange opp unøyaktigheten i drivverket. Autoguideren sender beskjed til motorstyringa om at stjerna har flytta seg x antal pixlar sidan sist, og dermed kan motorstyringa justere hastigheten ørlite grann, slik at stjerna vert plassert tilbake på riktig posisjon på CCD-brikka. Denne justeringa skjer normal ein gong i sekundet, og sørger for at monteringa vert svært nøyaktig. AstroTrac har ein eigen inngang for autoguider, og er dermed i stand til å ta i mot korrigeringsdata frå denne.
Fordelen med AstroTrac er at denne konstruksjonen nyttar seg av ein lang skrue (i motsetning til eit hovuddrivverk), som lar deg følge stjernehimmelen nesten 2 timer sammenhengande før du må spole tilbake skruen. Dermed unngår du periodiske feil. Skruen på AstroTrac er så nøyaktig dreia, at avviket er i størrelsesorden +/- 2.5 buesekund over ein 5 min periode. Dette talet seier deg kanskje ikkje så mykje, men planetskiva til Saturn er ca 20 buesekund i diameter. Drivverket til AstroTrac er dermed svært nøyaktig!

PolteleskopFor å få nøyaktig tracking, er ein avhengig av å stille opp aksen på AstroTrac så nøyaktig som mogleg mot jorda sitt rotasjonspunkt. Dette punktet ligg like i nærleiken av polstjerna, og dermed kan ein nytte eit eige polteleskop for å få perfekt oppstilling. Polteleskopet plasserast i ein eigen haldar på enheten, og inneheld eit LED-belyst trådkorssikte for nøyaktig innstilling. Med litt øving, kan ein sette opp AstroTrac til svært nøyaktig tracking, på ca 5 minutter. Til vidvinkelfotografering kan ein klare seg utan polteleskop, men det er absolutt anbefalt om ein ynskjer å bruke teleobjektiv.

Wedge eller stativhode?
AstroTrac har laga sin eigen wedge (eller ekvatorialkile) som ein brukar for å få stilt opp enheten i riktig vinkel mot polpunktet. Ein kan òg bruke eit gira stativhovud til dette, men hugs at det krev nokså mykje av hovudet! Prismessig kan det derfor vere like gunstig å bruke AstroTrac sin wedge, som er svært solid og nøyaktig konstruert. For å feste kameraet på AstroTrac, må ein montere på eit kulehovud. Her trenger ein ikkje nødvendigvis det aller ypperste av kulehovud, så lenge det klarer å halde kamera og optikk stabilt. Med kulehovud står du fritt til å velge objekt på himmelen etter at AstroTrac-enheten er satt opp korrekt.

Wedge for AstroTrac

Wedge for AstroTrac

Motvektshode
Om ein ynskjer å bruke tyngre teleobjektiv (gjerne stor fastoptikk), vil ofte eit kulehovud kunne bli litt i svakaste laget. Då bør ein vurdere AstroTrac sitt motvektshovud. Dette bruker ei motvektsstang med regulerbare motvekter, og gjer det svært lett å balansere sjølv tunge fastobjektiv på AstroTrac-en. 600mm f/4 går fint!
AstroTrac treng 12V spenning, og ein kan bruke AstroTrac sin eigen batterihaldar for AA-batteri. Men her i Noreg er ofte nattetemperaturen lav, og då vil AA-batteria komme til kort. Vi anbefaler difor at ein brukar ein separat batteripakke med høg kapasitet til AstroTrac. Celestron sin Powertank 7Ah er ypperlig og brukar 12V blybatteri. Dette batteriet tåler kulde bra, og sørger for stabil tracking i mange timar. Ein kan òg koble AstroTrac rett til sigarettenneruttaket på bilen, då det følger med 12V ledning med sigarettennerplugg.

AstroTrac i praktisk bruk

Andromedagalaksen (M31) er ei av dei største galaksene vi kjenner til. Den ligg i vårt galaktiske nabolag, «kun» 2.5 millionar lysår unna. I tillegg er den ei av dei sterkaste galaksane som kan sjåast på nattehimmelen med berre augene. Arealet på himmelen er faktisk like stort som 8 fullmånar, men den svake overflatelysstyrka gjer at den kan vere litt vanskeleg å sjå første gongen. Dette biletet er tatt ved hjelp av AstroTrac, eit Canon speilreflekskamera og eit 200mm teleobjektiv, og viser potensialet som ligg i AstroTrac-systemet!

Andromedagalaksen M31

Andromedagalaksen M31

Sjustjerna, M45, har mange sett på himmelen. Dette er ein open stjernehop som innheld mange hundre energirike stjerner av svært ung alder. Denne hopen med stjerner bevegar seg samla gjennom rommet, og passerer gjennom ein støvtåke. Det sterke lyset frå stjernene vert reflektert i støvet, og vi ser denne stjernetåka som ein blå dis rundt stjernehopen. Denne stjernehopen heiter på japansk Subaru, og er faktisk inspirasjonen for logoen til det kjente bilmerket!

Pleiadene (M45)

Pleiadene (M45)

Nordamerikatåka, NGC7000, er ei stor gasståke i stjerneteiknet Svanen. Stjernelyset får hydrogengassen til å sende frå seg stråling (nesten på samme måte som eit lysstoffrør), og denne strålinga visast på bildet med raud farge. Ein ser lett korleis denne tåka har fått namnet sitt, med si karakteristiske form!

Nordamerikatåka (ngc7000) i Svanen

Nordamerikatåka (ngc7000) i Svanen

Triangelgalaksen, M33
Denne galaksen ligg i stjerneteiknet Triangelet, og er ei av de svakeste galaksene ein kan se med det blotte auget. Dette krev dog gode forhold og eit trena auge. Galaksen er nokså stor, og vi ser den rett ovanfrå. Det er nesten utroleg kor mange detaljar det er mogleg å få med seg kun ved hjelp av 200 mm brennvidde!

Triangelgalaksen (M33) i Triangelet.

Triangelgalaksen (M33) i Triangelet.

Vidvinkelbilete med AstroTrac
AstroTrac og vidvinkelobjektiv er ein fantastisk kombinasjon! Dette er den desidert enklaste måten å bruke AstroTrac på, og anbefalt i starten medan du opparbeider deg erfaring med fotografering og bilderedigering. Ved lave brennvidder er kravet til oppstilling ikkje så høyt. Dette betyr at du kan pakke sekken lett, med kamerautstyr, stativ, AstroTrac og eit par kulehovud, og deretter komme deg til fjells, langt unna lysforureining og dis! AstroTrac er ypperleg til td. timelapsesekvensar der du ynskjer litt lengre lukkertider, i tillegg til at kameraet følgjer stjernene. Spesielt vert bilete av strukurene i vår eigen galakse, mjølkevegen, fantastiske med AstroTrac. Ei eksponering på eit par minutt er nok til å få med deg den flotte kontrasten mellom den tettpakkede stjerneansamlinga i sentrum av mjølkevegen, og dei mørke støvskyene som ligg i forgrunnen og skjuler lyset frå stjernene bak. Når du brukar lange eksponeringstider på stjernehimmelen, oppdager du brått alle de vakre fargane som finnast i gasståker, støvtåker og galaksane!

Vidvinkelbilete av melkeveien, tatt med 14mm vidvinkelobjektiv.

Vidvinkelbilete av melkeveien, tatt med 14mm vidvinkelobjektiv.

Utsnitt av melkeveien, tatt med 35mm fastoptikk.

Utsnitt av melkeveien, tatt med 35mm fastoptikk.

Så, kven passar AstroTrac for?

AstroTrac passar for alle fotografar som har god optikk, kamera og stativ, men som ynskjer ein enkel og svært nøyaktig motorisert tracker for å følge stjernene. Ein treng ikkje å ha spesielle kunnskapar innan astronomi for å dra nytte av AstroTrac, men det er sjølvsagt ein fordel å lese seg litt opp på kva som finnast på stjernehimmelen. Vi anbefaler boka «Praktisk Astronomi» av Magnar Fjørtoft, som gjev ein utruleg bra introduksjon til amatørastronomiens verden! Alle som har drevet med amatørastronomi ei tid, vil òg  sette pris på kvalitetane til AstroTrac. Mange reiser på ferieturar til andre delar av verden, som gjerne har ein heilt annan, og kanskje meir eksotisk stjernehimmel. Då er AstroTrac eit perfekt reisefølge, som lar deg ta med minnene heim!

Oppdatering 19.08.2014
Oppsett og bruk av polteleskop
Vi har fått eit spørsmål frå ein kunde angåande korleis ein brukar polteleskopet. Håpar vi kan gi eit grei innføring her:

Polteleskopet har som funksjon å hjelpe til med innstilling av AstroTrac-monteringa, slik at rotasjonsaksen til AstroTrac kjem så nær jorda sin rotasjonsakse som mogleg. Dette punktet ligg like ved sidan av stjerna Polaris, som er sterkaste stjerna i stjernebiletet Ursa Minor («Lille bjørn»). Stjerna er ei magnitude +2-stjerne, og er såleis nokså lett å finne.
Det enklaste er å bruke dei to ytterste stjernene i kroppen på Ursa Major («Store bjørn» eller ofte kalla Karlsvogna). Ved å trekke ei linje mellom desse stjernene, og forlenge denne vidare, treff du på polstjerna. (Denne illustrasjonen finn du forresten i søkarbiletet på polteleskopet).

AstroTrac polteleskop

AstroTrac polteleskop

I polteleskopet ser du ein sikteretikkel med innrissa informasjon.  Du har seks linjer som kryssar kvarandre i polpunktet. I tillegg ser du innrissa stjernebileta Kassiopeia og Store Bjørn, samt eit par bilete frå den sørlege halvkula. For å få plassert polstjerna korrekt på retikkelen, må du først rotere polteleskopet slik at orienteringa på Store Bjørn eller Kassiopeia stemmer med orienteringa på himmelen på det aktuelle tidspunktet. Merk at du ikkje vil sjå desse stjerneteikna i polteleskopet, det er kun retninga som er interessant.

Når orienteringa stemmer, kan du justere stativet (eller wedge-en) slik at polstjerna blir liggande mellom dei to korte strekane på linja merka med Polaris (grøn pil)
På grunn av at jorda sin akse viglar på seg som ein snurrebass (dog over mange tusen år), vil polpunktet langsomt endre seg. Oppholdet mellom dei to korte strekane viser kvar polpunktet er akkurat no. (Merk årstala 2000 og 2030 avmerka ved sidan av linja).
Når du har plasser stjerna nøyaktig i oppholdet mellom dei to korte strekane, er monteringa korrekt oppsatt. Merk at ved fotografering med lang brennvidde er det alltid litt å hente på å finjustere denne posisjonen. Om du merkar at stjernen blir litt for lange, så bør du sjekke om poljusteringa er korrekt. Sjekk om ev. stativet har krympa litt i vinterkulda, eller om eit av beina kanskje sig ned i underlaget. For optimal ytelse bør stativet vere så nøyaktig i vater som du får til!

Astrofotografering – kva skal eg starte med?

I Dinkikkert snakkar vi dagleg med våre kundar, og mange er potensielle førstegongskjøparar av teleskop. Ein fellesnemnar for mange av desse, er at dei ofte spør om muligheten til å fotografere gjennom teleskopet. Kva treng eg? Er dette teleskopet eigna? Korleis koblar eg til kamera?

Astrofotografering er ei fascinerande, men utfordrande form for fotografering. Vi skal fotografere objekt som er langt unna, ufatteleg lyssvake og som i tillegg bevegar seg sakte over himmelen. Dette skapar utfordringar, både med tanke på førebuingar, mekanisk og elektronisk oppsett, nøyaktighet og handsaming av råmaterialet i etterkant.

Jo, du kan i prinsippet fotografere gjennom så og seie alle typar teleskop. Men resultatet du vil klare å få ut av utstyret, er avhengig av i kva grad utstyret er laga for denne type bruk, mekanisk nøyaktighet og fotografen si erfaring. GoTo-teleskopa har verkeleg revolusjonert teleskopverdenen. Med enkle tastetrykk er brukaren i stand til å finne objekt på stjernehimmelen på ein rask og nøyaktig måte. Drivverket på teleskopet følger så objektet, slik at det står sentrert i midten av synsfeltet. Og ved å koble til eit kamera, burde ein dermed potensielt sett vere i stand til å ta praktfulle langtidseksponeringar. Dette stemmer til ei viss grad, men er avhengig av at ein har eit drivverk som er solid og nøyaktig nok, i tillegg til at teleskopet har ein optikk som gir godt fotografisk resultat.

Om du verkeleg vil oppnå tilfredsstillande resultat innan astrofotografering, er det diverre ingen vei utanom. Du må legge litt pengar på bordet.
Kvalitetsoptikk og mekanikk kostar, og innan astrofotografering er det slik at det alle viktigaste er monteringa. Om vi skal gi eit godt råd til deg som ynskjer å starte med astrofotografering, så vil vi på det sterkaste anbefale at du legg mesteparten av budsjettet ditt i ei god montering. I første omgang bør du dessutan droppe teleskopet, og kun basere deg på å fotografere med kamerahus og kameraoptikk. Det høyrest kanskje ikkje så artig ut, men vi kan love deg at du får ei mykje raskare læringskurve, i tillegg til at du raskt vil vere i stand til å levere bilete som får folk flest til å sperre opp augene.

Her er løysinga frå AstroTrac ideell! Aldri har det vore så enkelt å ta imponerande astrofotografi på ein så enkel måte. Dette er den ideelle løysinga, både for nybegynnarar innan astrofoto, men òg for alle fotografar som treng ein enkel plattform for motordrift.

For å fotografere lenge på stjernehimmelen, treng du ei montering som har samme rotasjonsakse som jorda. Ei vanleg alt/az-montering vil dermed kun fungere for korte eksponeringar. Ved lengre eksponeringar vil du oppleve feltrotasjon. Dette skuldast at ei alt/az-montering har zenit (rett opp) som rotasjonspunkt, medan ei ekvatorialmontering har rotasjonsaksen sin i nærleiken av polstjerna (der jorda sin rotasjonsakse peikar).

Astrofotografi med teleskop

Astrofotografi er kjempespennende aktivitet som kan by på mange nye fotografiske utfordringer. Her vil jeg prøve å forklare utfordringene, måter man kan takle dem og hvilke resultater man kan forvente seg.

Utfordringene og hvordan håndtere dem:

Jordens rotasjon

Jordens rotasjon fører til at alle objektene på himmelen ser ut til å bevege seg på himmelen fra øst til vest. Hvis du derfor ganske enkelt peker teleskopet med påmontert kamera mot himmelen for å fotografere stjernene, vil du ikke få et skarpt bilde. Lyssvake objekter slik som galakser, stjernetåker og stjernehoper krever lengre eksponeringer for at de skal bli godt synlige på bilder. Det er derfor viktig at teleskopet har muligheten til å følge himmelens bevegelse. Har man et teleskop som ikke følger himmelen, vil man stort sett kun ha muligheten til å fotografere månen og solen (ved bruk av riktig filter!).

Teleskopets evne til å følge himmelen

Trackingen til teleskopet (teleskopets evne til å følge stjernehimmelen), er ofte ikke god nok til lange eksponeringer på flere minutter. Trackingen på de fleste teleskopene duger fra noen sekunder opp mot et minutt hvis teleskopet er oppstilt nøyaktig. Det skal nemlig ikke så veldig lite til før bilde blir noe uskarpt pga tracking. Trackingen til de fleste teleskopene er ypperlig hvis du bare skal se med øyet for om objektet beveger seg ørlite så gjør det ikke noe. De fleste teleskopene klarer fint å følge objektet på himmelen godt opp mot en time før det forsvinner ut av synsfeltet. Vibrasjoner fra vind og turbulens fra atmosfæren kan også gjøre det vanskelig å få et skarpt bilde. For å løse denne utfordringen kan man ta flere kortere eksponeringer på noen sekunder hver, så kan man plukke ut de skarpeste bildene så legge dem sammen (stacking).

Jupiter, med de mest lyssterke månene.

Jupiter, med de mest lyssterke månene.

 

IR-blokkeringsfilteret i speilreflekskameraer

Speilreflekskameraer har et filter montert like foran bildebrikken (CMOS brikken) som blokkerer mye av det veldig røde lyset. Dette er for å gi en bedre og mer naturlig hvitbalanse ved fotografering på dagtid. For astrofotografer har det den ulempen at mye av lyset fra stjernetåkene blokkeres, noe som fører til at man vil trenge mye lengre eksponeringstider. Det er ingen lettvint måte å fikse dette på. Man kan fjerne dette filteret, men det anbefales ikke.

Blocking-filter  Foto: Gary Honis

Blocking-filter
Foto: Gary Honis

Lysforurensing

Lysforurensing er et stort problem for mange amatørastronomer verden over. Lyset fra byer og tettsteder reflekteres opp i atmosfæren og gir himmelen et rødlig oransje skjær. Dette får lyssvake objekter til å forsvinne fra himmelen. Bildet under illustrerer dette godt. Skal du ha de beste astronomibildene, gjelder det å dra vekk fra byer til steder hvor himmelen er fin og mørk.

Effekten av lysforurensing. Foto: jpstanley (flickr)

Effekten av lysforurensing.
Foto: jpstanley (flickr)

Hva slags resultater kan man forvente seg?

Resultatene vil være avhengig av din erfaring og kunnskap om fotografi, men også hva slags utstyr du bruker. Det er derfor ikke mulig å si nøyaktig hva slags bilder du kan forvente deg om du prøver deg på astrofotografi. Månen og planetene i solsystemet vårt er blant det letteste å fotografere og etter noen forsøk kan man få fine resultater. Eksponeringstidene brukt ved fotografering av disse objektene er ikke så lange. Stjernehoper, galakser og stjernetåker derimot kan være vanskeligere å fotografere.

Hvilket teleskop egner seg best til astrofotografi?

Hvis du har planer om å kjøpe et teleskop til astrofotografi bruk, er det noen ting man bør se etter. Noe av det viktigste er teleskopets montering. Pass på at du velger et teleskop med et godt robust stativ og en elektronisk motor som lar teleskopet følge himmelens bevegelse. Det er stort sett kun de billigste teleskop modellene som ikke har elektronisk motor.

Velg et teleskop med et lavt blendertall. Et blendertall skrives ofte på denne måten: f/n hvor n er et nummer. Et teleskop med lavere blendertall har som regel en god stor lysåpning og en kortere brennvidde. Den store lysåpningen er viktig ettersom den lar deg samle mer lys, og en kortere brennvidde gir deg et større synsfelt og krever ikke like høye krav til teleskopets tracking.

Velg et teleskop som samler mye lys. Dette sier vel seg selv. Samler du mer lys, trenger ikke eksponeringen være like lange som igjen fører til større sjanse for å få et skarpt bilde.

Pass på at du kjøper et teleskop som gir deg muligheten til å montere på et kamera. Det finnes adaptere der ute som lar deg koble til forskjellige speilrefleksmerker.

Noen praktiske tips.

Piggybackmontering
Piggybackmontering går ut på å montere et kamera med et objektiv på teleskopet og så bruke teleskopets evne til å følge objektet på himmelen. Dette lar deg få et veldig bredt synsområde og lar deg også ta lengre eksponeringer siden forstørrelsen ikke er så stor.

Lysåpningen – hvor viktig er den egentlig?

Lysåpningen eller diameteren på ett teleskop er en av de viktigste spesifikasjonene å se etter. Dette er fordi det sier noe om hvor mye lys teleskopet samler. Ett teleskops hovedoppgave er nemlig å samle lys, ikke å forstørre. Med en større lysåpning vil man kunne se mer lyssvake objekter, samt få en høyere oppløsning som er fint å ha skal man se detaljer på planeter for eksempel. Hvor mye lys som teleskopet samler, kommer an på hvor stort areal speilet eller linsen har. Ett teleskop med en dobbelt så stor diameter, samler ikke bare dobbelt så mye lys, men 4 ganger mer lys. Dette er fordi arealet av en sirkel går som π*r^2. La oss ta ett eksempel for å gjøre dette punktet klarere.

Foto: Ryan Wick

Foto: Ryan Wick

Eksempel:

La oss si vi har ett teleskop på 5 cm og ett på 10 cm. Deler vi den ene verdien på den andre, ser vi at diameteren er dobbelt så stor: 10 cm / 5 cm = 2. La oss nå regne arealet på teleskopene: (π*10cm)^2 / (π*5cm)^2 = 100 cm^2 / 25 cm^2 = 4. Altså 4 ganger mer lys!

Foto: Ilan Shimony

Foto: Ilan Shimony

Jeg nevnte også at størrelsen på ett teleskop har noe å si for oppløsningen (eller detaljrikdommen) ett teleskop har. Dette er ikke like viktig som mengden lys som samles. Er man på ett sted med kjempeklar og fin himmel, kan det likevel være noe å ha i bakhodet. Oppløsningen på ett teleskop gis ved:

1.22 x (Bølgelengde / Diameter) = Oppløsning

Eksempel:

Ta ett teleskop med en diameter på 10cm. La oss bruke grønt lys som bølgelengde, altså 500nm eller 500e-9 m. Da får vi en oppløsning på:

1.22 * (500E-9 m / 0.1m) = 6.1E-6 som tilsvarer 1.26 bueminutter.

NB. Dette er en utregning av best mulig oppløsning. Ved turbulens i luften for eksempel vil oppløsningen degraderes. Her ser vi at desto større teleskop vi har, desto høyere blir oppløsningen.

Med andre ord har vi sett at lysåpningen på ett teleskop har faktisk en del å si.