Total måneformørking 28.september 2015

Montasje frå den totale måneformørkinga 9.november 2003.

Natt til mandag 28.september 2015 er det duka for den beste totale måneformørkinga i Noreg på mange år. Måneformørkingar er visuelt svært vakre, og det er ei perfekt anledning til å ta spektakulære landskapsbilete med ein litt spesiell vri.

Når sola skin på jorda, vert det kasta ein skugge ut i rommet. Ved fullmåne står månen og sola i motstilling på kvar si side av sola, men som oftast går månen enten litt over eller under denne skuggen. Under ei måneformørking passerer månen gjennom jordskuggen, og formørkinga kan sjåast frå alle som befinn seg på jorda si nattside. I utkanten av skuggen vil ein frå månen kunne sjå delar av sola i siluett mot jorda. Denne delen av skuggen vert kalla halvskuggen (sjå illustrasjon under).

Dei som befinn seg langs skillet mellom natt og dag, vil kun oppleve delar av formørkinga. I utgangspunktet skulle månen ha forsvunne heilt frå syne når den passerar gjennom jordskuggen. Men sidan ein del av sollyset vert broten gjennom atmosfæren, vil noko av lyset (særskilt dei raude bølgelengdene) likevel treffe månen og innhylle denne i eit nærast magisk raudt lys.
Lysstyrka til månen går difor kraftig ned, og ein er den raude månen stå i flott siluett mot stjernehimmelen (som normalt vert viska bort på grunn av det sterke månelyset). Dette fenomenet må berre opplevast!

Formørkinga vil skje lågt på himmelen i SV-V, og det er dermed ein fordel med nokså klar horisont i vestleg retning.

Halvskuggen
Den partielle fasen startar kl 03:07, formørkinga er maksimal kl 04:47, og den partielle fasen sluttar 06:27.
Ein vil først merke formørkinga visuelt rundt kl 02:30. Då er månen halvvegs gjennom halvskuggen til jorda. Dette er eit fenomen som kan vere vanskeleg å sjå visuelt. Men på kameraet vil du raskt merke at delar av månen no mistar litt lysstyrke. Dette kallar vi ei penumbral måneformørking (sjå biletet under).

Penumbral måneformørking 14.mars 2006

Penumbral måneformørking 14.mars 2006, heilskuggen befinn seg like utanfor måneranda nede til høgre.

Først kl 03:07 treff heilskuggen måneranda, og ein ser tydeleg ein svart skugge som stadig bit seg innover måneskiva. Du merkar med ein gong kva som skjer, for kontrasten er nokså stor. Etter kvart som formørkinga vert djupare og djupare, ser ein at fargen i skuggen endrar seg mot det raude. Kl 04:47 er månen på sitt djupaste inne i jorda sin skugge. Du vil no nærast sjå månen flyte tredimmensjonalt over ein mørk stjernehimmel, eit nokså vakkert syn!

Akkurat korleis raudfargen vert, er vanskeleg å forutsjå på førehand. Td. vil mykje aske i atmosfæren (frå store vulkanutbrot) kunne påverke lysgjennomstrøyminga slik at månen nesten vert usynleg. Denne effekten vil ofte vere ulik alt etter kvar på jorda ein befinn seg.

Ein kan òg av og til legge merke til eit turkis skjær langs måneranda, særleg under dei partielle fasane. Denne fargen skuldast rett og slett gassen ozon i jorda sin atmosfære, som fører til at meir av dei blå bølgelengdene treff månen. Fascinerande kor mykje kunnskap ein kan få frå slike himmelfenomen! Forma på jordskuggen er òg eit klart bevis for at jorda er rundt, noko dei gamle grekarane la merke til. Likevel skulle det ta nesten 1500 år før kyrkja og vitenskapen vart einige om at dette stemte.

Korleis fotografere ei måneformørking
Det er alltid vanskeleg å fotografere eit objekt med stort kontrastomfang. Dei partielle delane av ei måneformørking er svært krevande. Her må du rett og slett gjere eit aktivt val om kva du ynskjer å legge vekt på. Ein kan forsøke seg litt med kombinerte eksponeringar, men det er vanskeleg å få dette til å matche det du ser visuelt.

Det anbefalast å bruke manuelle innstillingar, og eksperimentere seg fram til lukkartider som gjev korrekt eksponering på histogrammet. Delen av månen som framleis er belyst 100% frå sola krev normalt nokså korte eksponeringar (forsøk gjerne med spotmåling). Om du studerer biletet øverst i artikkelen, så er bileta av den partielle fasen tatt med omlag 1/250 sekund, medan totalitetbiletet i midten ligg på rundt 1 sekund. Kontrastforskjellen er difor enorm.

Lang brennvidde er ein fordel, og du bør nok opp i 300mm eller meir (fullformat ekvivalent) for å få nok storleik på bildebrikka til å vise tydeleg overflatestrukturar på månen. Om du koplar kameraet ditt til eit teleskop, kan du verkeleg fylle sensoren med eit fantastisk syn! Ein liten refraktor på 5-600mm brennvidde fungerer ypperleg til dette. Merk at dersom  brennvidda er lang, så vil månen bevege seg litt sjølv på 1 sekund eksponering. Eksperimenter difor litt med ISO, slik at du held lukkartidene på ei nivå som ikkje skapar uskarpe bilete. Det beste er å bruke teleskop i kombinasjon med ei motorisert montering.
For å treffe fokus 100% bør du fokusere ved hjelp av LCD-skjermen på kamera. Fullmånen innheld nesten ingen skarpe skuggar, så  det kan vere vanskeleg å vite korleis du treff med fokus.

Om du ikkje har optikk med lang brennvidde, fortvil ikkje. Du har likevel ei perfekt anledning til å ta fantastiske landskapsbilete, der du inkluderer den totalt formørka månen i komposisjonar. Tenk refleksjonar i vatn, månen saman med arkitektur, månen i kombinasjon med spennande landskapsformer, og ikkje minst; folk som obseverer fenomenet (gjerne med ein liten blitz som lyser opp og frys forgrunnen). Tenk kreativt!

Om ein er ekstra heldig, kan ein oppleve både måneformørking og nordlys samtidig. Den sterkt svekka lysstyrka til fullmånen under formørkinga gjer det enklare å sjå (og fotografere) nordlyset, samanlikna med normalt fullmånelys. Men det kan vere nokså vanskeleg å få med begge i samme kamerautsnitt samtidig, med mindre nordlyset dekkar heile himmelen, eller du befinn deg i nærleiken av nordlysovalen (dvs rundt Tromsø sine breddegrader).

Tidsplan
Kl 02:11  Start penumbral fase (halvskugge)
Kl 03:07  Start partiell fase
Kl 04:11  Start total fase
Kl 04:47  Maksimal fase
Kl 05:23  Slutt total fase
Kl 06:27  Slutt partiell fase
Kl 07:22  Slutt penumbral fase

Den totale fasen varer dermed i ca 72 minutt, og månen passerer litt i underkant av midten av jordskuggen. Med andre ord, god tid til å fotografere dersom du har fint vèr, og litt dårlegare tid dersom du må køyre bil for å finne sprekker i skydekket!

Månen som fotomotiv

Månen fotografert med fullformatkamera gjennom ein 8" reflektor med 800mm brennvidde.

Månen fotografert med fullformatkamera gjennom ein 8″ reflektor med 800mm brennvidde.

Eit ynda fotograferingsmål for ferske astrofotografar er sjølvsagt månen. Ikkje så rart der den heng lyssterk og innbydande, og visuelt strålande i teleskopet! Måneskiva er omlag ei halv grad på himmelen, samme tilsynelatande storleik som sola. Diameteren til månen er 3475 km, og gjennomsnittleg er månen omlag 300.000 km unna. Lyset brukar med andre ord ca 1 sekund mellom månen og jorda. Månen flyttar seg omlag 12 grader austover på himmelen frå dag til dag.

Dei som har forsøkt å fotografere månen med teleoptikk, erfarer fort at ein ofte kjem til kort når det gjeld brennvidde. Biletet over viser utsnittet med fullformat bildebrikke, gjennom eit teleskop med 800mm brennvidde. Som du ser er det framleis mykje svart himmel rundt månen.
Mange brukar mellom anna teleskop av typen Maksutov Cassegrain til fotografering av månen. Desse har nokså høg brennvidde, men i ein kompakt konstruksjon. Eit eksempel kan vere Celestron Nexstar 127 SLT. Dette teleskopet passar òg veldig godt til planetane, med veldig bra oppløysingsevne og høg kontrast.
Fordelen med dagens kamera er naturlegvis den høge oppløysinga på bildebrikka. Du kan beskjære biletet nokså hardt for å få meir fokus på månen. Og som du legg merke til på biletet under; den delen av månen som er totalt opplyst av sola, er nokså kontrasfattig og kjedeleg. Når du nærmar deg terminator (overgangen mellom skuggesida og solsida på månen), er du at kontrasten på kratera aukar mykje. Fullmånen er såleis nokså kjedeleg som fotoobjekt (og visuelt). Det er månefasane som er interessante. Og desse endrar seg frå dag til dag, slik at det stadig er nye strukturar og krater som framtrer på sin beste måte!

Beskjært versjon for webvisning.

Beskjært versjon for webvisning.

Dette biletet er beskjært til eit forholdsvis tett utsnitt. Du bevarer mest detaljar ved å beskjære biletet utan at det vert interpolert. Men hugs at månen òg passar bra som element i landskapsbilete, høg brennvidde er ikkje nødvendigvis det beste.

Ved fotografering av månen er det eit par teknikkar som hjelper mykje på sluttresultatet:

Fokusering

Bruk LCD-skjermen på kameraet til fokusering, og forstørr gjerne bildet opp dersom mulig. Fullmånen kan vere vanskelig å fokusere på, då den har nokså lav kontrast. Det beste er å fokusere på skarpe kraterskuggar.

Manuell eksponering
Lysmålaren vil ofte lure deg, slik at biletet blir overeksponert. Eit tips her kan vere punktlysmåling direkte på måneskiva, eller det aller beste; å eksponere etter histogrammet. Då eksponerer du til høgre, slik at mesteparten av bilete legg seg mot høgre i histogrammet (utan at noko brenn ut).  Bruk lav ISO, månen er rimeleg lyssterk! Typiske eksponeringstider kan ligge mellom 1/225 og 1/400 sekund, alt etter kva blendarforhold teleskopet eller objektivet gir.

Spegellås
Ved høg brennvidde er vibrasjonar frå lukkarmekanismen nok til å skape ørsmå uskarpheter i biletet. Det kan difor vere lurt å låse opp spegelen, dersom kameraet ditt støttar dette. Spegellause systemkamera er uproblematiske her. Og sjølvsagt; fjernutløysar eller tidsutløysing er påkrevd for å få skarpe bilete.

 

Ved å auke fargemetninga, ser vi at månen faktisk har fargar.

Ved å auke fargemetninga, ser vi at månen faktisk har fargar.

Trur du at månen kun innheld gråtonar? Prøv å auke metninga på biletet i redigeringsprogrammet, og sjå at måneoverflata faktisk innheld eit utal fargar. Desse er reelle, og kan fortelle oss mykje om kva type berggrunn overflata på månen består av. Dei mørke hava framtrer med ein blåaktig farge (grunna mykje jernoksyd og titanoksyd), medan dei lysare kraterområda ofte er meir gul/oransje.

Månen og Jupiter i samme målestokk.

Månen og Jupiter i samme målestokk (montasje).

Jupiter, den største av planetane i solsystemet, er òg eit ynda fotoobjekt. Men som du ser i biletet over (som er ein fotomontasje) krever Jupiter mykje høgare brennvidde for å få med detaljar. Riktig nok ser vi to av skybeltesystema på planetoverflata på dette biletet, men ofte brukar ein brennvidde (ofte i kombinasjon av teleskop og barlowlinse) på meir enn 4000mm for å hente fram detaljane. Dette krev ofte eit meir egna kamera, og eit teleskop med mykje høgare brennvidde. Celestron Nexstar Evolution 9.25″ er eit formidabelt planetteleskop, og sammen med eit Skyris-kamera, så har du eit veldig godt fotooppsett for fotografering av planetane.
Av og til kan vi faktisk sjå månen og Jupiter i samme bildefelt, og ein sjeldan gong opplever vi òg at Jupiter (og andre planetar) forsvinn bak måneskiva. Desse fenomena vert kalla okkultasjonar, og er veldig artige å studere i teleskop.

Tips for observasjonsøkta

Viktig med gode førebuingar ved lange observasjonsøkter.

Viktig med gode førebuingar ved lange observasjonsøkter.

For å få mest ut av observasjonsøkta,  er det lurt å gjere visse førebuingar. Små grep kan gjere ein stor forskjell, og kan forlenge tilgjengeleg tid for observering fleire timar.

Nattsyn
For å få gode observasjonar, er det viktig med god «lysdisiplin». Nattsynet vårt er ganske sårbart for sterke lyskjelder. Difor bør ein prøve å halde det så mørkt som mogleg på observasjonsstaden. Dersom du skal bruke lys (td for å lese stjernekart eller stille inn utstyr), bør dette lyset vert svakt og raudt på farge. Dette fordi raudt lys forstyrrar tappane i auget minst. Normalt tek det ca ein halv time for å få godt nattsyn. Det skal likevel ikkje meir enn ei skarp lommelykt til før nattsynet vert øydelagt for den neste 15-30 minutta. Du får kjøpt spesiallommelykter med raude lysdiodar, men du kan òg bruke ei vanleg lommelykt med raudt filter.

Kle og mat
Kle deg godt! Astronomi inneber oftast at du står lenge stille på samme plass. Når vinteren set inn for fullt, er ein termodress ei god investering, saman med ullundertøy, vottar, skjerf og noko varmt på haudet. Gode sko er særs viktig, det er lett å bli kald på beina! Ein kopp med varm kakao eller saft gjer underverk, både når det gjeld motivasjon, varme og energi. Alkohol og nikotin er ikkje lurt, då dette gjer at auget får mindre blod og pupillen vert mindre! Eit stort inntak av alkohol kan rett nok føre til at du ser stjerner, men då av eit anna kaliber.

Duggproblematikk
Av og til kan dugg vere eit stort problem for astronomiske observasjonar. Høg luftfuktighet fører saman med underkjøling til at det kan danne seg dugg og is på teleskop, linser og okular. Dette er vanskeleg å fjerne, men igrunnen ganske lett å forebygge. Når du peikar teleskopet ditt mot nattehimmelen, peikar du mot ein plass der det er særdeles kaldt (-270 grader). Det som skjer, er at mangelen på varmestråling frå verdensrommet rett og slett kjøler ned kikkerten din til ein temperatur under den lufttemperaturen som er på staden. Dermed vert utstyret underkjølt og fører raskt til at fuktighet blir kondensert på utstyret. Korleis unngår du dugg? Det er generelt sett to måtar:

  • Unngå at fuktigheten vert for stor i nærleiken av linser

Ved å lage ei duggkappe av td eit liggeunderlag, kan du isolert delar av teleskopet, samt området framfor okularet eller spegelen. I ein vanleg reflektor ligg spegelen heilt i enden av eit rør. Dette fører til at primærspegelen sjeldan duggar. Derimot kan sekundærspegelen, samt korrektorlinser og objektiv på linsekikkertar dugge ganske raskt dersom dei får stå i direkte kontakt med den kalde lufta. Ofte kan duggkappa framme på teleskopet vere kvit av rim, medan sjølve optikken er heilt tørr. Då veit du at prinsippet fungerer!

  • Unngå at utstyr blir underkjølt.

Okular kan du godt oppbevare i plastemballasjen sin, som du puttar i lomma på jakka di. Varmen frå kroppen din er oftast nok til å heve temperaturen til over duggpunktet. Du får òg kjøpt elektriske duggfjernarar som vert plassert rundt opningen på teleskopet. Desse går på straum og varmar opp opningen nok til at fuktigheten ikkje får satt seg.

Satellittbilete
Mange amatørastronomar baserer seg på satellittbilete når dei skal planlegge observasjonsøkta. Vanlege vèrmeldingar frå TV eller radio er sjølvsagt oftast ganske nøyaktige, men desse viser kun regionale tendensar og utsikter. Som regel er dei lokale forholda minst like viktige for korleis dei observatoriske forholda vert på akkurat DIN lokalitet. Terrengformer, terrengtypar, vegetasjon, høgde over havet, lokale vinforhold, avstand til innsjø/hav er nokre av parameterane som kan spele inn på forholda. Dette vert omtala seinare i teksten.

Satellittbilete av Noreg kan ein i hovudsak sjå på Det Norske Meteorologiske Institutt sine heimesider. Slike bilete kan innehalde ulik form for informasjon, alt etter kva instrument og bølgelengder som vert brukt. Til vanleg er det tre typar bilete, visuelt lys, infraraudt lys og vassdamp.

Bilete i visuelt lys er lette å tolke, men kan berre brukast i dagslys. For bruk på kvelden eller natta er infraraudt lys (varmestråling) betre, då dette ikkje er avhengig av lys frå sola. Vassdamp- bilete kan ikkje brukast til å følge skyer, men viser derimot den totale luftfuktigheten i luftmassa. Sidan luftfuktigheten sterkt kan korrelerast til transmissiviteten, er dei mørkaste områda på slike bilete knytt til lokaliteter med gode observasjonsforhold (når det gjeld grad av mørk himmel).

IR (infraraude) bilete vert ofte knytt saman i tidssekvensar, slik at du kan sjå ein animasjon over rørsla i skydekket dei siste x timar. Dette er ei svært nyttig teneste, då ein kan sjå rørsler i forhold til bakken. Det er ofte vanskeleg å berre tolke ut i frå eit bilete.

Lokale vèrforhold
Dei lokale forholda kan ofte gjere store utslag på korleis optisk utstyr fungerer. Her er ei oversikt:

Stratus-skyer vert som regel danna ved nedkjøling om natta, og fordampar når sola varmar om dagen. Slike skyer kan oppstå svært lokalt og bevegar seg langsomt. På kysten vil vi ofte sjå slike skyer komme lågt innover landet om kvelden, og utover mot havet om morgonen.

Stratusskyer

Stratusskyer

Cumulus og Cumulonimbusskyer vert danna om dagen av varmekonveksjon når det er ustabile luftmasser. Slike skyer kan strekke seg høgt opp, heilt til 20.000m for store tordenbyger. På satellittbileter ser vi slike skyer bli danna frå intet, og som regel løyser dei seg opp mot kvelden. Vind frå slike tordenceller kan råke ein sjølv om ei er langt unna skyene.

Cumulusskyer

Cumulusskyer

Store flater med stein, asfalt, betong og liknande held lenger på varmen og kan såleis skape lokal turbulens lenge etter at sola har gått ned. Unngå å observere frå slike plassar. Grasplenar, skog og lynglandskap er betre, sidan store deler av den lagra energien vert frigjeven som varmestråling i løpet av kortare tid.

Høgda over havet er som oftast ein svært viktig faktor. Dess høgare du kjem, dess meir av atmosfæren får du under deg. Den tjukkaste delen av denne ligg ved overflata, så dersom du kjem deg nokre hundre meter opp slepp du den «verste grumsen».

Unngå å observere ved foten av eit fjell eller liknande, vinden kan her vere svært vekslande, noko som fører til turbulens.

Vatn, innsjøar eller hav kan produsere store mengder vassdamp dersom temperaturen mellom luft og vatn er stor. Slik vassdamp fører til dårlege forhold for deep sky-observering. Månen og planetar kan av og til dra nytte av vassdampen, då denne kan fungere som eit nøytralt gråfilter som dempar den verste overstrålinga. Slike forhold kan òg til tider føre til lokalt ganske lite turbulens.

Observering i by/tettstad-nære strøk kan vere ei utfordring pga lysforureining. Særleg går dette ut over svakare objekt som galaksar, hopar og tåker, medan månen og planetane i liten grad vert påverka av dette. Ein skal likevel vere oppmerksam på at tettstadar ofte fører til stor lokal turbulens pga oppvarming.

Du kan òg få problem dersom temperaturen endrar seg raskare enn teleskopet klarer å reagere. Under slike forhold kan varmesirkulering frå teleskopet føre til at den lokale «seeingen» vert dårleg (turbulens).

Cirrostratus-skyer kan bidra til at temperaturen ikkje endrar seg i stor grad, noko som eliminerer effekten av lokal seeing. Skyene er så tynne at sola skin igjennom, stundom får sola ein halo danna av refleksjonar i iskrystallar i desse høgtliggande skyene.

Cirrostratusskyer

Cirrostratusskyer

Mykje snø på bakken fører til at meir av omkringliggande lys vert reflektert attende til atmosfæren. Dette skapar ofte problem med lys nattehimmel (fuktigheten i lufta reflekterer/spreier lyset).

Begrepsforklaringer

Kikkert, teleskop og mikroskop er instrumenter som kan være rimelig tekniske, og derfor er det mange faguttrykk knytte til disse. Vi bruker en del standard faguttrykk i våre produktbeskrivelser, fordi uttrykkene er en fin måte å få med mye informasjon på. Om du klør deg litt i hodet, så fortvil ikke. Mest sannsynlig finner du en forklaring her. (Dersom du fremdeles lurer på noe, ikke nøl med å ta kontakt med oss!)

«Spotting scope» I Norge blir begrepet brukt som en fellesbetegnelse for feltteleskop og langkikkert og blir ofte brukt til fugle observasjon, se på blink på skytebane, og som en utsiktskikkert på hytte. På svensk brukes begrepet «tubkikare».

«Duggfri» Kikkerten er fylt med nitrogengass som hindrer kikkerten i å dugge på innsiden.

«Forstørrelse» Har man en 7x kikkert, vil ikke det bety at kikkerten forsørrer det du ser på 7 ganger, men at man kommer 7 ganger nærmere objektet. Et motiv på 700 meters avstand, kommer til å se ut i kikkerten som om den var på 100 meters avstand.

«Utgangspupill» Utgangspupillen er den lyse running vi kan se i okularet når vi holder kikkerten mot et lys. Størrelsen på utganspupillen får man om man deler objektivets diameter på forstørrelsen. Menneskets pupill er i dagslys ca 2mm og under svake lysforhold kan pupillen bli opp mot 7mm for å slippe inn mer lys. På samme måte vil en kikkert som har stor utgangspupill være bedre egnet under dårlige lysforhold enn en kikkert med liten utgangspupill. 

«Refraktor» Refraktoren er en type teleskopet for deg som ønsker å se på måner og planeter. Disse klassiske teleskopene passer flott som nybegynner teleskop og er lette å bruke og vedlikeholde. Samtidig er de robuste og pålitlige. Refraktorer er utsatt for kromatisk abberasjon

«Reflektor» Reflektor er en type telescopet er for deg som vil se fjerne galakser og lyssvake stjernetåker. Med et reflektorteleskop samler du mest lys for pengene. Med et stort konkavt speil i bunn av teleskopet, reflekteres og fokuseres lyset mot et sekundærspeil som videre reflekterer lyset opp i okularet. Et reflektorteleskop samler mye lys som gjør det bedre å se svake himmelegmer. Kontruksjonen gir også særdeles lite kromatisk aberrasjon, siden alle bølgelengder reflekteres av speilet på samme måte.

«Kromatisk aberrasjon (chromatic aberration)» Fargefeil. Et av problemene knyttet til refraktorer er at lysbrytningen i linser er avhengig av lysbølgens lengde. På grunn av dette vil lys med forskjellige farger (bølgelengder) brytes forskjellig når det går gjennom linsen. Dette gir forskjellige fokalpunkter for forskjellige farger. Dette kalles kromatisk aberrasjon og vises som en diffus regnbue eller stråleglans rundt lyssterke objekter som stjerner og de mest lyssterke planetene.

«Primary Mirror Lock » Meade teleskoper som har «Primary Mirror Lock» Kan låse speilet under lange eksponeringer. (Astrofotografering)

«GPS» Teleskoper påmontert GPS motaker mottar automatisk eksakt tid, dato og geografisk placering, som justerer teleskopet hurtigt og presist, Slik at du lett kan finne dine mål på himmelen.

«Nitrogen» Kikkerter som er fylt med nitrogen hindrer kikkerten i å dugge.

«Alt-Azimuth montering» Lar deg bevege teleskop fra side til side og opp og ned. Monteringen gjør det mulig og også kunne bruke teleskopet til landskapstitting.

«Ekvatorialmontering» Disse stativene egner seg godt til himmeltitting ettersom de tillater korrigering av jordens rotasjon kun med en bevegelse. Har du ett heltmanuelt stativ, vil en ekvatorialmontering være mye lettere å følge ett objekt på himmelen med en det ville vært med en Alt-Azimuth montering.

«Okular» Ett okular er den delen av teleskopet som vender mot øyet og som brukes til å forstørre motivet som dannes i teleskopets brennpunkt. Okularet styrer teleskopets forstørrelse. Desto mindre brennvidde okularet har desto større er forstørrelsen.

«Blender tall (f-nummer)» Er ett benevningsløst tall som defineres ved brennvidden delt på effektive lysåpningen. Tallet sier noe om hvor lyssterkt objektivet/teleskopet er.

«Brennvidde» Brennvidden til ett teleskop/objektiv er avstanden mellom det optiske senteret i objektivet og fokalpunktet. Brennvidden bestemmer bildevinkelen. En lengre brennvidde for objekter til å se ut som de er nærmere, mens bildevinkelen blir mindre.

«Seeing» Begrepet har med kontraster i luftas brytningsindeks som følge av temperaturvariasjoner (og fuktighet der lufta er varm nok til å holde på mye vanndamp). Seeing sier noe om hvor turbulente luftlagene i atmosfæren er. Når lufta er i ro er det god «seeing»,men når det er klar luftsturbulens begynner himmelobjektene å bevege seg, blinke, og kontrasten ødelegges av difraksjon.

«GOTO» GOTO er et begrep som omhandler elektronikk som er i stand til å rette et teleskop mot et ønske objekt ved hjelp av motorer på teleskopakslingene. GOTO-enheten inneholder en database med flere ti-talls tusen objekter, deriblant stjerner, galasker, stjernetåker, hpoer og objekter i solsystemet.

«Dec-akse» Dec betyr deklinasjon, og er stjernehimmelens svar på breddegrad. Dec-asken er aksen som beveger et teleskop i retning nord/sør. For å kunne bruke GOTO på et teleskop, er man avhengig av motorer i både RA og Dec-aksen.

«RA-akse» RA står for right ascension, og er stjernehimmelens svar på lengdegrad. Vi bruker RA som begrep på den aksen på et teleskop som man bruker for å følge objektene når de beveger seg på stjernehimmelen. Ein motor i RA-aksen vil følge stjernene.

«Grensemagnitude» Den svakeste magnituden som kan observeres (med teleskop eller øyet). Viser hvor svake stjerner som er synlige. Vanlig grensemagnitude med det blotte øye er ca +6, men dette krever gode forhold uten forstyrrende lys og dis.

«Magnitude» Et begrep for å definerere styrkegraden til himmelobjekter. Skalaen går fra + (svake objekter) til – (sterke objekter). For hvert helt trinn blir lysstyrken svekket eller forsterket med en faktor på 2.5. En stjerne på +4 er 2.5x så lyssterk som en stjerne på +5, men 2.5x mer lyssvak enn en stjerne på +3. Svakeste stjernene vi normalt kan se med det blotte øye har magnitude +6. Sterkeste stjerne har -1.4, Venus har -4.4, fullmånen -13 og solen -27.

«Akromat» Objektivtype i linseteleskop, som består av to linser; kronglass og flintglass. Objektivet samler det grønne og røde lyset korrekt, mens det blå lyset danner en skive ute av fokus. Bildet blir kontrastrikt og skarpt, til ein lav pris.

«Apokromat» Objektivtype i linseteleskop som samler alt synlig lys i samme fokuspunkt. Apokromater er således uten fargefeil, og er strålende optikk. En eller flere av linsene består av fluoritt eller andre høybrytende glasstyper. Er vesentlig dyrere enn akromatiske objektiv, men gir veldig god kontrast og skarphet. Ypperlig til astrofotografering.

«Asteroide» Småplaneter (den største ca 1000km i diameter) som hovudsaklig befinner seg i et belte mellom Mars og Jupiter. Trolig rester etter forøk på å danne en planet. Flere asteroider kan sees med prismekikkert. Av og til kommer noen asteroider nært jorden.

«Barlowlinse» En konkav linse som øker forstørrelsen på teleskopet. Fåes i flere styrker (X2, X5). Brukes samme med okular. En 2X barlow dobler brennvidden.

«Trådkorsokular» Okular med innebygd trådkors (ofte belyst), som blir brukt til å måle vinkeldiameteren på objekter, eller til å finsentrere objekter.

«Schmidt Cassegrain» Et speilteleskop med asfærisk korrektorlinse i front. Gir en meget kompakt konstruksjon med høy brennvidde. Gunstig pris i forhold til lyssamlende evne.

«Maksutov Cassegrain» Speilteleskop med meniskuslinse i front. Sekundærspeilet er dampet direkte på baksiden av meniskuslinsen. Kompakt og robust teleskop, med svært god bildekvalitet. Lang brennvidde i forhold til størrelsen.

«Cirkumpolar» Et objekt som befinner seg så høyt på himmelen at det kan sees hele året.

«Planetarisk tåke» Synlig rest etter en stjerne som mot slutten av sitt livsløp har kastet ut sine siste rester av gass i rommet. Er ofte små i teleskopet, men meget vakre, særlig fotografisk. Vår sol er for liten til å kunne bli en supernova, men kommer trolig til å ende sitt liv som en planetarisk tåke.

«Deklinasjon» Et objekts høyde på himmelen, angitt i grader, minutter og sekunder. Polpunktet (ved Polaris) ligger på +90 grader, mens himmelekvator (der hvor solen stort sett passerer) ligger på 0 grader. Merk at himmelekvator ikke tilsvarer synlige horisont på våre breddegrader.

«Dobbelstjerner» To eller flere stjerner som står svært nær hverandre. Artige å se på i teleskop, fordi de ofte kan ha ulike farge. Kan brukes til å teste oppløsningsevnen til et teleskop, da avstanden ofte er så liten at man ligger nær teleskopets teoretiske oppløsningsevne.

«Variabel stjerne» Stjerne som har varierende lysstyrke, ofte med en kjent syklus. Endringen i lysstyrke kan skyldes ulike årsaker, mellom annet stjerner som utvider og trekker seg sammen, eller dobbelstjerner som formørker hverandre.

«Supernova» Siste livsfase til enkelte store stjerner. Stjernen eksploderer med voldsom energi, og kan ofte overstråle hele galaksen den er i. Supernovaer i vår galakse kan bli så lyssterke at de er synlige på dagtid. Slike giganteksplosjoner er forholdsvis sjeldne. Mange amatørastronomer leter etter (og oppdager) supernovaer i fjerne galakser. 

«Nova» Stjerne som i løpet av svært kort tid vokser enormt i lysstyrke. Etter noen dager faller lysstyrken gradvis, og stjerner returnerer ofte til opprinnelig lysstyrke. Nova blir ofte oppdaget som en «ny» stjerne som plutselig blir synlig på stjernehimmelen.

«Åpen stjernehop» En samling med stjerner (opp til flere hundre) som beveger seg sammen gjennom rommet. Danner ofte klumper med stjerner som er lett synlige med det blotte øye, eller gjennom teleskop. Syvstjernen er en åpen stjernehop. Flotte observasjonsobjekter.

«Kulehop» En stor samling (ofte millioner) med stjerner som har felles tyngdepunkt. Danner enorme kuler med stjerner, lett synlige i små teleskop. Fasinerende objekter i teleskop. Med et litt større teleskop kan man se at kulehopen består av enkeltstjerner.

«Mørke tåker» Tåker som består av støv og gasskyer som ikker er opplyst av stjerner. Tåkene blir så tette at de kan hindre lys fra stjerner som ligger bak. I teleskopet kan man se de som helt mørke flekker på himmelen, uten stjerner. Den mest kjente er Hestehodetåka i Orion, som er en sort silluett mot et lysere gassområde bak.

«Galakse» Store ansamlinger med stjerner i rommet, med opptil flere hundre milliarder stjerner. Vårt galakse blir ofte kalt melkeveien, og alle stjernene vi ser på himmlene tilhører vår galakse. Vår nærmeste nabogalakse er andromedagalaksen, en enorm spiralgalakse som kan sees som en svak flekk med det blotte øye i stjernetegnet Andromeda. Denne galaksen er ca 2.5 millioner lysår unna. Med en prismekikkert kan du observere flere hundre galakser. Galakser er flotte i litt større teleskop.

«Dobson» En spesiell type speilkikkert (reflektor) med en enkel montering (likner på en kanon). Er billig å konstruere, og gir mest lyssamlende evne for pengene. Dobson-teleskoper på 8″ eller større samler mye lys, og er ypperlige teleskop for nybegynneren. Teleskopene er også svært enkle å håndtere.

«Sidesyn» En observasjonsteknikk der man utnytter den delen av øyet som er mest sensitivt for lys. Man bruker sidesynet ved å ikke se direkte på objektet, men fokusere på et punkt like ved. Krever litt øving, men er veldig effektivt for å se svake objekter.

«Nattsyn» Øyet bruker ca 45 minutter for å bli skikkelig sensitivt mot svakt lys. Derfor er det viktig og ikke bruke sterke lyskilder når du skal observere. Øyet er mindre sensitivt mot rødt lys, så derfor er lommelykt med rødt filter lurt å bruke ved teleskopet. Nattsynet er ikke spesielt sensitivt for farger.

«Meteor» Et objekt som passerer gjennom jordens atmosfære, og «brenner» opp helt eller delvis på sin vei. Kraftige meteorer kan lett overskride Venus i lysstyrke, disse blir ofte kalt ildkuler. Meteorer opptrer ofte i svermer, som er store skyer med materiale som jorden kolliderer med på sin vei rundt solen.

«Meteoritt» Et himmelobjekt som har overlevd turen gjennom atmosføren. Kan variere mye i størrelse, fra få gram til flere tonn. Store mengder med meteoritter faller ned på jorden hver dag, men kun et fåtall blir funnet. Meteoritter er ofte svært jernholdige, og er således tunge.

«Komet» Et objekt bestående av grus, stein og is som avgir en hale med støv og gass ved passering nært solen. Er ofte nokså lyssvake, men enkelte kometer er synlige med det blotte øye, og kan være virkelig spektakulære på nattehimmelen.

«Okkultasjon» Når et større objekt passerer fremfor et mindre. Planeter kan bli okkultert av månen, stjerner kan bli okkultert av planeter eller asteroider.

«Passasje» Når et lite objekt passerer fremfor et større. Venus og Merkur passerer av og til fremfor solskiven, mens månene til Jupiter (spesielt skyggene) kan sees mot planetoverflaten.

«Måneformørkelse» Når månen passerer gjennom skyggen som jorden kaster ut i rommet. Pga lysbrytingen i jordens atmosfære, får måneoverflaten ofte en vakker, rød farge. Måneformørkelser skjer relativ ofte, i hovedsak hvert 2-3 år, og kan sees fra hele den delen av jorden som har natt på det tidspunktet.

«Solformørkelse» Når månen helt eller delvis passerer fremfor solen, slik at solskiven blir dekket. Ved en total solformørkelse dekker månen hele solen, slik at vi kan se solens enorme gassatmosfære, koronaen. Totale solformørkelser er sjeldne, og opptrer kun i et smalt belte på jorden. Mange amatørastronomer og turister reiser derfor jorden rundt for å se dette fantastiske naturfenomenet.

«Dugghette» Dugghetten brukes forran teleskopåpningen for å forhindre strølys i optikken. I tillegg beskytter den objektivglasset, slik at det ikke danner seg dugg på det. Dette er spesielt viktig med Schmidt Cassegrain, Maksutov Cassegrain og refraktorer. Dugghetten bør helst vere minst dobbel så lang som selve lysåpningen på teleskopet.

«T-ring (T-2)» T-ring lar deg feste ditt spesifikke speilreflekskamera til et teleskop. Hvert kameramerke har sin spesielle T-ring. T-ringen monteres mellom kamerahuset og T-adapteret, som deretter plasseres i teleskopet.

«Primærfokus» Primærfokus er når du bruker teleskopet som kameraobjektiv, og monterer kamerahuset direkte på teleskopet. Teleskopets brennvidde blir da kamerasystemets brennvidde. Den enkleste og beste måten å fotografere gjennom et teleksop.

«Afokalt» Når du fotograferer afokalt, tar du bilder ved å ta bilde gjennom teleskopets okular. Enten håndhold, eller ved hjelp av et spesielt adapter for afokal fotografering.

«Polsøker» Et lite teleskop som normalt sitter i RA-aksen. Teleskopet har lav forstørrelse, og blir brukt til å stille ekvatorialmonteringen nøyaktig inn mot polpunktet (like ved polstjernen).

«Vinkelprisme» Blir brukt får å snu bildet 90 grader for enklere observasjon. Vinkelprisme blir hovudsaklig brukt på refraktorer og teleskop av Cassegrein-type.

«Fargefilter» Til observasjon av planeter bruker man av og til fargefilter for å kunne se spesielle typer detaljer. Filterene stjeler litt lys, så det bør helst kun brukest på teleskop med litt større lysåpning.

«Innstillingssirkler» Inngraverte merker på RA- og DEC-aksene, som man bruker for å finne objekter på stjernehimmelen med, uten å bruke datatstyring.

«Koma» Optisk feil som medfører at lyspunkt langt unna den optiske aksen blir avtegnet som avlange, med kometlignende utseende. Koma kan korrigeres ved hjelp av korreksjonslinse i front av teleskopet, eller ved hjelp av en Koma-corrector som plasseres fremfor okular/kamera.

«Adaptiv optikk» Dette er spesielle instrument som blir brukt innen astrofoto for å korrigere for atmosfærisk turbulens. Dette skjer ved hjelp av speilsystemer som blir korrigert kontinuerlig.

«Altiude» Avstanden mellom horisonten og et objekt. Definerer (i grader) hvor høyt et objekt står på himmelen. Altituden varierer fra 0 grader (horisonten) til 90 grader rett opp (zenit).

«Azimuth» Den horisontale vinkelavstanden til den vertikale sirkelen (meridian) som går gjennom et himmellegeme, regnet østover fra nordpunktet på observatørens horisont.

«Eye relief (øyeavstand)» Avstanden mellom okularet og øyet, der en ser hele bildefeltet. De som bruker briller ønsker ofte å velge okularer med lang øyeavstand.

«Parfokal» Blir brukt om okularer som har en konstruksjon som gjør at teleskopet beholder samme fokuspunkt om en skifter okular. Gjør det lette å skifte mellom ulike okularer, uten å måtte omfokusere.

«Geometrisk lysstyrke» En indikasjon på lysstyrke på kikkerter. Høyere tall, høyere lysstyrke. Regnes ut ved å ta kvadratet av utgangspupillen (som er objektivdiameter/forstørrelse): 7x42mm: (42/7)^2 = 36 8x50mm: (50/8(^2= 39 8x20mm: (20/8)^2= 6.25 

«Porroprisme» Tradisjonelle kikkerter som har større avstand mellom objektivlinsene, noe som skaper en bedre dybdefølelse. En enkel konstruksjon, som er lett å lage billig. Var lenge enerådende, men er nå i stor grad erstattet av takkantprismer. Virkelig gode porroprismekikkerter gir knallbra bildekvalitet!

«Takkantprismer» Optisk konstruksjon i kikkerter som gir en slankere og mer kompakt kikkert. En krevende konstruksjon, som krever stor nøyaktighet på opplinjering og stor bruk av spesielle overflatebehandlinger for å holde kontrast og oppløsning oppe. Produksjonen av takkantprismer er nå blitt enklere og billigere, og vi finner disse prismetypene i flere og flere kikkerter.

«Gummiarmering» Et gummibelegg på kikkerten som er med på å beskytte kikkerten mot støt, fukt og mekanisk slitasje. Belegget sørger også for et bedre og mer behagelig grep, i tillegg til at kikkerten blir mer komfortabel å bruke under kalde forhold.

«Oppløsning» Evne til å skille detaljer fra hverandre, oppgitt i antall linjer pr. millimeter. Oppløsning og skarphet blir blandet sammen, men skarphet er egentlig produktet av oppløsning og kontrast.

«Kontrast» Forteller i hvilken grad optikken klarer å definere forskjellene mellom lyse og mørke detaljer. En kikkert med høy kontrast gir gode, mørke svarttoner, og klare, hvite høylys. Har kikkerten derimot dårlig kontrast, vil optikken gi et litt blasst bilde, der sort aldri blir helt sort, og hvitt har et grått slør over seg.

«Randskarphet» Forteller i hvilken grad optikk klarer å gi skarphet helt ut mot kanten av synsfeltet. På billige kikkerter er bildet ofte kun skarpt 75% ut mot bildekanten. En viktig test for kikkerter, er å fokusere på et objekt i sentrum av kikkerten, og så bevege synsfeltet slik at objektet kommer helt ut i kanten av synsfeltet. Kikkerter med meget god optikk, vil gi et skarpt bilde helt ut til kanten, uten synlig forvrenging eller uskarphet.

«Overflatebehandling (coating)» En behandling av linse- /speiloverflater der glasset blir pådampet et tynt lag med en spesiell coating. Formålet er å forhindre refleksjoner, sørge for god og nøyaktig lysgjennomtrenging, i tillegg til å beskytte linseoverflaten. Mange kikkerter har f.eks en overflatebehandling på frontlinsen som gjør at vannet preller av automatisk. De beste kikkertene har multicoating, noe som betyr at overflatebehandlingen består av flere ulike lag. I en optisk konstruksjon er det viktig at alle linseoverflater- /overganger blir overflatebehandlet, slik at mest mulig av lyset slipper gjennom optikken. Dette fører til mindre forstyrrende refleksjoner og mindre lystap.

«Transmisjon» Transmisjon betyr overføring. Vi bruker uttrykket for å beskrive evnen optikk har til å slippe gjennom lys uten at det blir for stort lystap. Jo flere linser som er involvert i et optisk system, jo større sjanse er det for at en del av lyset blir reflektert eller brutt i optikken. En kikkert med god transmisjon, har et veldig lite lystap. Dersom du skal bruke kikkerten under dårlige lysforhold (skumring/natt) er det viktig med god transmisjon.

«Immersjonsobjektiv» Et spesielt objektiv på enkelte mikroskop, hvor man benytter en drope med immersjonsolje mellom objektivlinsen og dekkplaten. Oljen har samme brytningsindeks som glasset (ofte rundt 1.52), og fører til at lyset slipper å bli brutt i overgangen mellom glass-luft-glass. Immersjonsobjektivet blir brukt for å få god kontrast og skarphet på de høyeste forstørrelsene (1000x og mer). Objektivet er spesielt laget for denne bruken, og må rengjørest med linsepapir og/eller spesiell renseveske etter bruk. Immersjonsobjektiv gir en meget god forbedring av kontrast og skarphet.

Optiske feil

Dei fleste optiske konstruksjonar har ulike typar optiske feil, i meir eller mindre grad. Desse feila skuldast måten optikken er konstruert på, og kva type material som vert nytta. Her kjem ei kjapp oversikt over ulike typar optiske feil som ein kan støte på innan kikkertar, mikroskop og teleskop.

Kromatisk aberrasjon

Kromatisk aberrasjon (ofte forkorta CA) er ein optisk feil som opptrer når ei optisk linse ikkje er i stand til å  samle alle bølgelengder i samme fokuspunkt. Ulike bølgelengder vert brotne ulikt, og får difor ulik fokusavstand til eit ønska fokusplan. Feilen skuldast spesifikt fordi glas har ulike brytningsgrad (eller refraktisk indeks) for dei ulike bølgelengdene. Ein legg spesielt merke til feilen i kontrastovergangar mellom mørke og lyse felt i biletet, der ein ofte kan sjå ei fargerand langs overgangen på optikk som ikkje er 100% korrigert.

Kromatisk aberasjon

Kromatisk aberasjon

 

For å korrigere denne linsefeilen, nyttar ein ofte ei linse som består av ulike typar glas. Den vanlegaste linsa er ei akromatisk linse. Den består av kronglas og flintglas, og gir eit bilete som er ganske bra korrigert. Likevel er ikkje biletet 100% korrigert, spesielt merkar ein dette på dei blå bølgelengdene. På linseteleskop med akromatisk optikk vil det blå lyset ligge som ei ufokusert blå skive rundt ei lyssterk stjerne. Likevel vil dette sjeldan vere eit stort problem visuelt, og fenomenet kan stort sett korrigerast vekk med eit filter. Til fotografisk bruk er linsefeilen litt meir kritisk, og dei fleste vil såleis foretrekke apokromatisk- eller ED-optikk. Dette er optikk som td. kan innehalde fluorittglas, og gir eit bilete som gir eit perfekt resultat for fotografering.

Ein god kikkerttest er å studere slike skarpe kontrastovergangar. Hustak eller greiner mot lys himmel, strømledningar etc.  Då vil du ganske kjapt sjå om du ser fargebrytning i overgangen mellom lyst og mørkt. Hugs at kromatisk aberrasjon kun er ein av mange typar optiske parameter, og at det er summen av desse som saman skapar det totale inntrykket av kikkerten. Litt CA kan ein godt leve med, dersom resten av optikken held mål, men dette er sjølvsagt avhengig av bruksmønster og kva pris ein er villig til å betale for ein kikkert. Perfekt korrigert optikk kostar meir.

Sfærisk aberrasjon

Ulik lysbryting eller refraksjon i ei linse eller speil fører til at lysstrålar i utkanten av optikken har eit anna fokuspunkt enn lysstrålar som passerer gjennom midten av optikken. Kort fortalt vil dette bety at den ytterste delen av ei linse eller ein spegel har eit fokuspunkt, medan den midtre delen har eit anna fokuspunkt. Resultatet er at lyset frå ei punktlyskilde ikkje blir fokusert i eit punkt, men vert spredt utover ei diffus skive.

Dette gjeld særleg optikk som har ei sfærisk form, der kun delar av biletet vil danne eit skarpt bilete. Men sfærisk optikk er billigare å produsere enn asfærisk, så difor kan ein møte på dette fenomenet i billigare optikk. Sfærisk aberrasjon kan likevel lett rettast ved hjelp av korrigerande optikk, noko som ofte er enklare å produsere enn å lage heile konstruksjonen asfærisk. Då romteleskopet Hubble vart satt i drift, oppdaga ein raskt at hovudspeilet hadde blitt slipt litt feil, og at teleskopet hadde så mykje sfærisk aberrasjon at det i praksis var ubrukeleg. Men ved hjelp av litt korrigerande optikk, fekk dei Hubble til å fungere perfekt.

Sfærisk aberasjon

Sfærisk aberasjon

 

Astigmatisme

Astigmatisme er ein optisk feil som skuldast avvik i forma på optikken (meir eliptisk form enn sfærisk), noko som fører til ulik fokus i ulike plan. Horisontale liner vil derfor vise eit fokuspunkt, medan vertikale har eit anna fokuspunkt. I mennesket sitt auge er det avvik i forma på hornhinne eller linsa som skapar astigmatisme, men denne feilen kan i stor grad korrigerast. Med moderne optikk er astigmatisme lite problematisk.

Astigmatisme

Astigmatisme

 

Koma (komatisk aberrasjon)

Koma

Koma

 

Variasjon i forstørrelse på tvers av utgangspupillen. Hovudsakleg problem i raske, parabolske speil. Skjer når lysstrålane ikkje er parallelle med den parabolske aksen. På reflektorar med større opningsforhold enn f/6, bør ein bruke ei korrektorlinse ved fotografisk bruk for å få komafritt bilete.

Koma fører til at punktlyskilder vert ikkje avbilda som punkt utanfor den optiske aksen, men får ei kometlignande form.

 

Nordlysfotografering

Kunsten å fotografere nordlys handlar i korte trekk om tre faktorar:

Tilgjengeleghet, teknikk og komposisjon.
Det å fotografere nordlys treng slettes ikkje vere vanskeleg, men det hjelp med grunnleggande fototeknikk og litt erfaring med utstyret. Nordlysfotografering handlar i hovudsak 80% om å finne nordlyset, 10% teknikk og 10% god komposisjon.

Nordlys fotografert frå Skibotn.

Nordlys fotografert frå Skibotn mars 2013.

Tilgjengelighet
Tru det eller ei; det vanskelegaste er å finne nordlyset! Ser du nordlyset, er største delen av jobben gjort! Diverre er nordlyset mest vanleg rundt dei polare regionane, der nordlysovalen kvar einaste natt spelar opp, i meir eller mindre grad. Akkurat no ligg denne ovalen rundt Tromsø, noko som gjer dette til ein god plass å oppsøke om du vil fotografere nordlyset. Men når sola har kraftige utbrot, kan denne ovalen trekke sørover slik at vi i Sør-Noreg kan få oppleve dette fantastiske fargespelet. Nordlys er oftare synleg enn folk trur, men utfordringa er vel at det er få av oss som tenker over dette i det daglege. Heldigvis kan nordlys til ei viss grad varslast, slik at ein kan få litt tid på seg til å planlegge fotograferinga.

Teknikk
Spegelreflekskamera med lyssterkt vidvinkelobjektiv er optimalt for nordlysfotografering. Fullformatbrikke med 14mm objektiv, eller crop-brikke med 10mm er fint. Ved å bruke vidvinkel, får du med meir av himmelen, samt at rørslene i nordlyset ikkje vert så synlege ved langtidseksponeringar. Målet er å ta så kort eksponeringar at du stoggar nordlyset sine rørsler, men samtidig at du har lang nok lukkartid til at du får nok lys på bildebrikka. Det finst ikkje ein fasit på dette, du må sjå nordlyset litt an og eksperimentere deg litt fram.

ISO –  Velg ein ISO som er så høg du tør utan at støyen vert for synleg. Om det er svært kaldt ute, er støyen betrakteleg mindre. Dette gjer at du kan gå opp på ISO-en utan å få vesentleg meir støy. Start gjerne med 800-1600, og sjå om du treng å auke denne.

Lukkartid – Bruk fjernutløysar, og sats på lukkartider mellom 2 og 10 sek, alt etter styrke og rørsler på nordlyset.

Blendar – Bruk så stor blendar som mogleg for å få mest lys inn på bildebrikkar, men blend gjerne litt ned for å få litt bedre skarpleik og kvalitet på bildet. (Dei fleste objektiv gjev best kvalitet når dei vert blenda litt ned). Om du har f/1.4 optikk, blend gjerne ned til f/2.

Fokus –  Bruk live view, og fokuser på ei stjerne. Ikkje stol på fokuseringsskalaen på objektivet, det er få objektiv som har uendeleg fokus akkurat på merket!

Stativ – Eit fotostativ er eit must. Gjerne med kulehaud, slik at du kan foreta raske endringar i komposisjonen.

Kvitbalanse –  Dagslystemperatur rundt 5500K fungerer fint. Men ta bileta i råformat, slik at du uansett kan justere alle aspekt ved eksponeringa i etterkant.

Komposisjon
Ok, nordlyset er på plass og kameraet er klart. Du ser at nordlyset lar seg avteikne i kamera. Då er det greit å tenke over kva du kan gjere for å løfte kvaliteten på bildet enno meir. Eit nordlysbilete kun av himmelen er ofte litt kjedeleg. Men litt forgrunn, ein fjordarm eller eit fjellparti i bildet hjelp veldig på. Nordlysbilete med personar på er ekstra flotte. Då kan du gjerne «fryse» desse med litt svak blitz eller ekstern lyskjelde, slik at dei ikkje vert så utydelege på biletet. Komposisjon er den faktoren som verkeleg kan løfte eit nordlysbilete til dei store høgder. Men ofte er nordlyset kortvarig og kraftig, noko som gjer at ein har lite tid på seg. Og då er det ikkje alltid like lett å tenke revolusjonerande komposisjon! Men ha det i bakhaudet, så skal du sjå at du får bra effekt!

Timelapse
Om du har fjernutløysar med intervallkontroll, eller intervallfunksjon i kameraeet, så kan du prøve deg på timelapse av nordlyset. Ta hyppige eksponeringar med kort intervall, og sett bileta saman til ein film i etterkant. Då ser du verkeleg korleis nordlyset bevegar seg.

Under ser du ein timelapse av nordlys, tatt i Sør-Noreg i oktober 2012. Det vart brukt eksponeringar på rundt 2 sek, med 2 sek intervall. Sjølv om månen var 3/4 full og himmelen ikkje var 100% skyfri, så vart resultatet nokså bra.

Video
Dei nyaste systemkamera har særdeles gode ISO-eigenskapar, og gjerne stor bildebrikke. Kombinerer du dette med lyssterk vidvinkeloptikk (gjerne ned mot f/1.4), så har du gode sjansar for å filme nordlyset direkte med systemkameraet ditt. Og då snakkar eg ikkje om å lage ein tidkrevande timelapse-video, men ein video med gjerne 25 bilder pr sekund. Fordelen med dette, kontra timelapse, er at rørslene framstår som mykje meir naturleg. For folk som aldri har sett nordlys før, gjev dermed dette ei meir korrekt framstilling av korleis nordlyset kan oppføre seg. Eit av dei råaste kamera til dette er Sony A7S. Dette er eit spegellaust systemkamera med svært lite støy, noko som skuldast store fysiske pixlar på ei stor bildebrikke. I og med at kameraet har «kun» 12 megapixel, så får kvar enkelt pixel mykje lys. Dette gir ein video med lav støy og høg sensitivitet.

Under ser du ein video filma med ein eldre Canon-modell frå 2009 (1Dmk4) med 35mm f/1.4. ISO-en er her 12800. Rikeleg med støy, men likevel sensitivt nok til å få med seg rørslene. Dagens kameramodellar er betrakteleg betre.

NAS jubileumskonferanse i Tromsø

NAS (Norsk Astronomisk Selskap) arrangerte 75-års jubileumskonferanse i Tromsø 1.-3.mars 2013. Dinkikkert var gullsponsor for konferansen, og stilte med to representantar. Desse var Runar Sandnes (product manager) og Paul A. Wilson (astrofysikar). Vi hadde ein eigen stand på konferansen, og hadde med oss diverse produkt og gode tilbud.

 

Paul A. Wilson og Runar Sandnes frå Dinkikkert.no

Paul A. Wilson og Runar Sandnes frå Dinkikkert.no

Programmet for helga var tettpakka, med ei mengde interessante foredrag av høg internasjonal klasse. Konferansen kunne skilte med foredragshaldarar frå heile verda, som verkeleg var spesialistar innan sine fagfelt. Klima, nordlys, exoplanetar, supernova, mørk materie, gravitasjonslinser, kosmisk bakgrunnsstråling og galakse arkeologi. Litt for ein kvar smak, og veldig interessant!

 

Konferansesalen med forskarpanelet

Konferansesalen med forskarpanelet

 

Paul A. Wilson (Dinkikkert sin eigen astrofysikar) holdt eit foredrag om sitt forskingsfelt, exoplanetar. Dette er planetar rundt andre stjerner enn vår eiga. Det var veldig spennande å høyre om ulike metodar som vert nytta for å oppdage og kartlegge exoplanetar, og ikkje minst kva informasjon som er mogleg å få ut av det innsamla materialet. Utviklinga innan exoplanetar, eit nokså ungt fagfelt, går raskt framover, og det vert spennande å sjå kva nye typar teleskop og instrument kan tilby forskarane i framtida.

 

Paul A. Wilson holdt foredrag om exoplanetar.

Paul A. Wilson holdt foredrag om exoplanetar.


Paul A. Wilson holdt foredrag om exoplanetar.

Fredags kveld starta konferansen med ein nordlyssafarie inn mot Skibotn, eit par timar sør-aust for Tromsø. Sjåførane på desse bussane har mykje erfaring med å «lukte» opp nordlys og gode observasjonsforhold, så dette skulle ikkje bli noko problem. Allereie etter ein halvtime såg vi dei første teikna til nordlys, men det skulle bli bedre!

I Skibotn var det greie forhold. Ikkje 100% klart, men store delar av himmelen var utan skyer (kun litt dis). Nordlyset kom som bestilt, og spelte opp med fleire korte og kraftige utbrot. For dei som aldri hadde sett nordlys før, var dette ei utruleg oppleving! Vi som er meir erfarne med nordlys konkluderte med at det var flott, men ikkje spektakulært. Likevel, ein koseleg kveld med ei perfekt avslutning!

Fotoapparata vart brukt flittig, og dei fleste fekk flotte bilete av nordlyset på minnebrikkene sine.

Nordlys fotografert frå Skibotn.

Nordlys fotografert frå Skibotn.

 

Hvordan velge riktig teleskop

Det å velge riktig teleskop er et veldig subjektivt valg. Typen teleskop du velger vil komme ann på din livsstil og dine mål for hva du ønsker å se på himmelen. Ved å bruke litt tid på å analysere og vurdere hva du forventer fra teleskopet ditt vil vi forhåpentligvis kunne hjelpe deg ta et godt valg.

Velg riktig type teleskop

Selv om all våre astronomiske teleskoper er alle laget for å se på himmelobjekter i verdensrommet, er de forskjellige teleskoptypene best egnet til litt forskjellige ting. Noen er bedre egnet til å ha med seg på reise, andre for å se stjernetåker og galakser og andre planeter og måner. De mest vanlige typene er:

Refraktoren:

Refraktoren er teleskopet med det klassiske teleskopdesignet bestående av en lang tube med et frontelement av glass. Disse teleskopene er veldig robuste og pålitelige og krever lite vedlikehold. De er lette å ta med seg steder og egner seg som regel godt til landskapstitting på dagtid også. Teleskopene egner seg godt til å se på månen og planetene med. Disse teleskopene er ikke de best egnete til å se på lyssvake himmel objekter slik som stjernetåker og galakser. For å kunne se disse objektene vil man måtte samle mer lys med større teleskop diameter, noe refraktorene som regel ikke har. Disse teleskopene er også mer utsatt for kromatisk aberrasjon, sammenlignet med et speilteleskop.

Refraktor (linseteleskop)

Refraktor (linseteleskop)

Fordeler og ulemper

+ Robuste og lette å vedlikeholde
+ Portable
+ Velegnet for observasjoner av månen og planeter så vel som landskapstitting
Ikke så godt egnet for lyssvake objekter
Mer utsatt for kromatisk aberrasjon

 

Reflektoren:

Reflektoren kommer i flere varianter, men med samme prinsippet til grunne. Istedenfor at lyset passerer gjennom en serie linser, blir lyset i stedet reflektert av speil. Det er billigere å produsere store speil en det er å produsere store linser, så disse teleskopene er det ofte litt størrelse på i forhold til prisen. Grunnet en større lysåpning er teleskopene godt egnet for å se på mer lyssvake objekter på himmelen, slik som galakser og stjernetåker. Disse teleskopene har også ofte et større synsområde sammenlignet med refraktorer. Ulempen med disse teleskopene er at de kan kreve noe mer vedlikehold. Dette gjelder justering og vedlikehold av speil. Dette skyldes det åpne teleskop designet. De har også noe lavere kontrast sammenlignet med en refraktor.

Reflektor (speilteleskop)

Reflektor (speilteleskop)

Fordeler og ulemper

+ Samler mye lys og egner seg derfor godt for å se på lyssvake objekter
+ Større synsområde
+ Størst teleskopåpning for pengene
Krever mer vedlikehold
Har ikke like god kontrast som en refraktor

 

Katadioptrisk:

De katadioptriske teleskopene tar i bruk både linser og speil. Speilene i teleskopet som reflekterer lyset frem og tilbake gir teleskopet en lang brennvidde samt et kompakt design. Det kompakte designet gjør disse teleskopene lette og greie og ta med seg sammenlignet med de to andre teleskoptypene med same størrelse åpning. Denne typen teleskop er et godt kompromiss mellom de to overnevnte teleskopmodellene. Disse teleskopene gir ofte et ikke fullt så skarpt bilde som en refraktor eller et fullt så lyssterkt bilde som en reflektor. Denne typen teleskop er lett å vedlikeholde.

SCT (katadioptrisk teleskop)

SCT (katadioptrisk teleskop)

Dette Schmidt-Cassegrain teleskopet er et eksempel på et katadioptrisk teleskop. Foto: Szocs Tamás

Fordeler og ulemper

+ Et godt kompromiss mellom en refraktor og en reflektor
+ Veldig portable
+ God optikk som er lett å vedlikeholde
Gir vanligvis ett bilde ikke fullt så skarpt som en refraktor
Gir vanligvis ett bilde ikke fullt så lyssterkt som en reflektor

 

Teleskopets bruksområde

Før du kjøper et teleskop tenk etter hva som er viktigst for deg. Her er noen forslag som kan være verdt å se på.

Nybegynneren: Sky-Watcher Startravel Mercury 705 AZ3 Telescope

Astronomen med interesse for observering av landskap: Sky-Watcher Startravel 120 AZ3

Teleskop til tur eller å ta med seg til hytta: Meade ETX-90PE

Astrofotografen: Meade LXD75 8″

Den mer avanserte amatørastronomen: Celestron CGE PRO 1100 EDGE HD

Okularer

Et veldig viktig del av teleskopets optiske system er okularet. Okularet er den delen av teleskopet som vender mot øyet og som brukes til å forstørre motivet som dannes i teleskopets brennpunkt. Ved å justere brennvidden av okularet, vil man kunne endre teleskopets forstørrelse.
5element

 

Utregning av et teleskops forstørrelse

Utregningen av hvor mye et teleskop forstørres gjøres ved å ta okularets brennvidde og dele det på teleskopets brennvidde.

Forstørrelsen av teleskopet = brennvidden av teleskopet / brennvidden av okularet

Eksempel:

La oss si vi vil vite hvor mye Meade sitt ETX-90 PE teleskop forstørrer. Okularet som følger med har en brennvidde på 26mm og teleskopet selv har en brennvidde på 1250mm. Bruker vi likningen over har vi at:

Forstørrelsen på teleskopet = brennvidden av teleskopet / brennvidden av okularet = 1250mm / 26 mm = 48 ganger

 Innsynsvinkel
Ulike okulartyper har ulik innsynsvinkel. Denne kan vi forklare med hvor stort bilde vi tilsynelatende har i okularet når du legger øyet ned til. Følest det ut som å titte gjennom en dorull, med et lite rundt bilde i midten, har okularet typisk lav innsynsvinkel. Dette er vanlig for billige okularer, og disse gir ofte en innsynsvinkel på kun 40 grader. Til planetobservasjoner  er slike okularer helt ok, da du uansett ikke trenger et stort synsfelt.
Dersom du får litt opp i pris, for du okularer med over 60 graders innsynsvinkel. Da blir det straks mer behagelig, og vi får med oss mer av motivet rundt objektet vi ser på selv om forstørrelsen er den samme.
De såkalte wide-field okularene (og UWA, Ultra Wide Angle) har ofte innsynsvinkel på 82 grader eller mer, ja faktisk opp i 120 grader! Da må du faktisk bevege øyet rundt i okularet for å oppdage kanten på synsfeltet. Slike okularer er herlige til store stjernefelt og store objekter, og lar deg få følelsen av å nesten vere i rommet!

10 tips for nybegynneren

1. La teleskopet kjøle seg ned

Er temperaturforskjellen mellom teleskopet og omgivelsene utendørs store, oppstår turbulens som fører til at stjerner og andre himmelobjekter blir uklare. Dermed er det lurt å la teleskopet kjøle seg ned før observasjonene begynner. Sett teleskopet utendørs og la den stå der litt før du begynner å observere. Åpne systemer som reflektorer trenger mindre avkjølingstid enn lukkede konstruksjoner (linseteleskop og katadiopriske teleskoper).

Effekten av atmosfærisk turbulens, slik  den opptrer i teleskopet. Animasjon: Philipp Salzgeber

Effekten av atmosfærisk turbulens, slik den opptrer i teleskopet. Animasjon: Philipp Salzgeber

2. Kom deg vekk fra bygninger

Prøv å unngå å sette opp teleskopet nærme bygninger. Bygninger gir fra seg varme som skaper turbulens, men også lys som kan føre til at du mister nattsynet ditt. Kom deg i tillegg bort fra større tettsteder og byer, da disse gir nokså stor lysforurensing på himmlene, noe som oppfattes som en gul halo langt oppover himmelen. Ofte vil det hjelpe å dra sør for tettstedet, da de fleste objektene vi studerer tar seg best ut på sørhimmelen.

3. Observer utendørs

Det er klart at det kan være kaldt ute og at det kan friste å observere igjennom et vindu. Gjør du dette, blir kvaliteten av himmelobjektet du ser på nedgradert. Dette skyldes kraftig varmekonveksjon og den store temperaturforskjellen mellom luften inne og ute. Hvis du likevel ønsker å observere innendørs, ha vindu lukket og pass på at teleskopet peker direkte mot vinduet.

4. Sett teleskopet på stabil grunn

Unngå å sett teleskopet på en ustø grunn. Har du teleskopet på en veranda, skal det ikke mye til før teleskopet begynner å vibrere. Ikke rør teleskopet når du observerer, da handbevegelsene dine vil vere nok til å skape et ustabilt bilde. Ta heller ikke på teleskoprøret. Varmen fra hånden din vil varme opp deler av teleskopet slik at du får uheldig varmekonveksjon inne i teleskoprøret.

5. La øynene justere (bruk rødt lys)

Det tar tid før øyet vender seg til de mørke forholdene utendørs (vanligvis omkring 15 minutter). Det er helt nødvendig at øynene får vendt seg til mørke for å kunne se lyssvake objekter. Så fort øyet har blitt vant til mørket, er det viktig du ikke går inn eller på annet måte utsetter øynene for vanlig lys. For å kunne se hva du driver med, bruk heller rødt lys ettersom øyet ikke er like sensitivt til slik lys.

Lommelykt med rødt lys for bevaring av nattsynet.

Lommelykt med rødt lys for bevaring av nattsynet.

 

Ps. Månen gir fra seg mye lys, og ser du på månen med teleskopet vil du som regel miste nattsynet.

6. Bruk lav forstørrelse

Når du er klar for å begynne og observere, anbefales det at det første okularet du bruker gir lav forstørrelse. Dette er fordi et okular med en kort brennvidde gir deg et større synsfelt samtidig som at objektet blir mer lyssterkt. Når du først har funnet objektet du ønsker å observere, kan du bruke et okular som gir en større forstørrelse. Pass bare på at du ikke bruker for mye forstørrelse. Ofte er det okularene som gir lav forstørrelse som gir de beste utsiktene av himmelen.

Ps. Okularer med en kort brennvidde gir størst forstørrelse. Altså begynn med å bruke okularet med den lengste brennvidden (største nummeret).

7. Begynn med å se på objekter som er lette å finne

Det kan ta tid før øynene dine vender seg til mørket.  Derfor er det en god ide å se på mer lyssterke objekter slik som planeter til øynene får justert seg til mørket. Hvis du bruker et computerstyrt teleskop, kan det også være at teleskopets oppstilling ikke er helt nøyaktig. Ved å stille teleskopet mot lyssterke objekter som er lette å finne, kan du lettere kalibrere teleskopet.

8. Bruk lyssterke stjerner, spredt utover himmelen for å best kalibrere teleskopet.

Hvis du har et computerstyrt teleskop med en slags ”GO TO” funksjon, blir kalibreringen mer nøyaktig om du velger kalibreringsstjerner spredt utover stjernehimmelen. Velger du også lyssterke objekter, blir det også lettere å teste om teleskopet virkelig finner riktig objekt.

9. Bruk sidesynet

Dersom du ser på veldig lyssvake objekter, vil du se mer av objektet dersom du ikke ser direkte på objektet, men istedenfor bruker sidesynet. Ved å bruke sidesynet fokuseres lyset på et mer sensitivt sted i øyet. Dette krever litt øvelse, men effekten er merkbar!

10. Ikke tørk av dugget på linsen/speilet

Gjør du dette, risikerer du å ødelegge antirefleksbelegget som mange teleskoper har. Vent heller til alt dugg har fordampet. Hvis du ønsker å fjerne støv og skitt, bruk heller en trykkluft boks eller en helt ren fiberklut veldig forsiktig.