Begrepsforklaringer

Kikkert, teleskop og mikroskop er instrumenter som kan være rimelig tekniske, og derfor er det mange faguttrykk knytte til disse. Vi bruker en del standard faguttrykk i våre produktbeskrivelser, fordi uttrykkene er en fin måte å få med mye informasjon på. Om du klør deg litt i hodet, så fortvil ikke. Mest sannsynlig finner du en forklaring her. (Dersom du fremdeles lurer på noe, ikke nøl med å ta kontakt med oss!)

«Spotting scope» I Norge blir begrepet brukt som en fellesbetegnelse for feltteleskop og langkikkert og blir ofte brukt til fugle observasjon, se på blink på skytebane, og som en utsiktskikkert på hytte. På svensk brukes begrepet «tubkikare».

«Duggfri» Kikkerten er fylt med nitrogengass som hindrer kikkerten i å dugge på innsiden.

«Forstørrelse» Har man en 7x kikkert, vil ikke det bety at kikkerten forsørrer det du ser på 7 ganger, men at man kommer 7 ganger nærmere objektet. Et motiv på 700 meters avstand, kommer til å se ut i kikkerten som om den var på 100 meters avstand.

«Utgangspupill» Utgangspupillen er den lyse running vi kan se i okularet når vi holder kikkerten mot et lys. Størrelsen på utganspupillen får man om man deler objektivets diameter på forstørrelsen. Menneskets pupill er i dagslys ca 2mm og under svake lysforhold kan pupillen bli opp mot 7mm for å slippe inn mer lys. På samme måte vil en kikkert som har stor utgangspupill være bedre egnet under dårlige lysforhold enn en kikkert med liten utgangspupill. 

«Refraktor» Refraktoren er en type teleskopet for deg som ønsker å se på måner og planeter. Disse klassiske teleskopene passer flott som nybegynner teleskop og er lette å bruke og vedlikeholde. Samtidig er de robuste og pålitlige. Refraktorer er utsatt for kromatisk abberasjon

«Reflektor» Reflektor er en type telescopet er for deg som vil se fjerne galakser og lyssvake stjernetåker. Med et reflektorteleskop samler du mest lys for pengene. Med et stort konkavt speil i bunn av teleskopet, reflekteres og fokuseres lyset mot et sekundærspeil som videre reflekterer lyset opp i okularet. Et reflektorteleskop samler mye lys som gjør det bedre å se svake himmelegmer. Kontruksjonen gir også særdeles lite kromatisk aberrasjon, siden alle bølgelengder reflekteres av speilet på samme måte.

«Kromatisk aberrasjon (chromatic aberration)» Fargefeil. Et av problemene knyttet til refraktorer er at lysbrytningen i linser er avhengig av lysbølgens lengde. På grunn av dette vil lys med forskjellige farger (bølgelengder) brytes forskjellig når det går gjennom linsen. Dette gir forskjellige fokalpunkter for forskjellige farger. Dette kalles kromatisk aberrasjon og vises som en diffus regnbue eller stråleglans rundt lyssterke objekter som stjerner og de mest lyssterke planetene.

«Primary Mirror Lock » Meade teleskoper som har «Primary Mirror Lock» Kan låse speilet under lange eksponeringer. (Astrofotografering)

«GPS» Teleskoper påmontert GPS motaker mottar automatisk eksakt tid, dato og geografisk placering, som justerer teleskopet hurtigt og presist, Slik at du lett kan finne dine mål på himmelen.

«Nitrogen» Kikkerter som er fylt med nitrogen hindrer kikkerten i å dugge.

«Alt-Azimuth montering» Lar deg bevege teleskop fra side til side og opp og ned. Monteringen gjør det mulig og også kunne bruke teleskopet til landskapstitting.

«Ekvatorialmontering» Disse stativene egner seg godt til himmeltitting ettersom de tillater korrigering av jordens rotasjon kun med en bevegelse. Har du ett heltmanuelt stativ, vil en ekvatorialmontering være mye lettere å følge ett objekt på himmelen med en det ville vært med en Alt-Azimuth montering.

«Okular» Ett okular er den delen av teleskopet som vender mot øyet og som brukes til å forstørre motivet som dannes i teleskopets brennpunkt. Okularet styrer teleskopets forstørrelse. Desto mindre brennvidde okularet har desto større er forstørrelsen.

«Blender tall (f-nummer)» Er ett benevningsløst tall som defineres ved brennvidden delt på effektive lysåpningen. Tallet sier noe om hvor lyssterkt objektivet/teleskopet er.

«Brennvidde» Brennvidden til ett teleskop/objektiv er avstanden mellom det optiske senteret i objektivet og fokalpunktet. Brennvidden bestemmer bildevinkelen. En lengre brennvidde for objekter til å se ut som de er nærmere, mens bildevinkelen blir mindre.

«Seeing» Begrepet har med kontraster i luftas brytningsindeks som følge av temperaturvariasjoner (og fuktighet der lufta er varm nok til å holde på mye vanndamp). Seeing sier noe om hvor turbulente luftlagene i atmosfæren er. Når lufta er i ro er det god «seeing»,men når det er klar luftsturbulens begynner himmelobjektene å bevege seg, blinke, og kontrasten ødelegges av difraksjon.

«GOTO» GOTO er et begrep som omhandler elektronikk som er i stand til å rette et teleskop mot et ønske objekt ved hjelp av motorer på teleskopakslingene. GOTO-enheten inneholder en database med flere ti-talls tusen objekter, deriblant stjerner, galasker, stjernetåker, hpoer og objekter i solsystemet.

«Dec-akse» Dec betyr deklinasjon, og er stjernehimmelens svar på breddegrad. Dec-asken er aksen som beveger et teleskop i retning nord/sør. For å kunne bruke GOTO på et teleskop, er man avhengig av motorer i både RA og Dec-aksen.

«RA-akse» RA står for right ascension, og er stjernehimmelens svar på lengdegrad. Vi bruker RA som begrep på den aksen på et teleskop som man bruker for å følge objektene når de beveger seg på stjernehimmelen. Ein motor i RA-aksen vil følge stjernene.

«Grensemagnitude» Den svakeste magnituden som kan observeres (med teleskop eller øyet). Viser hvor svake stjerner som er synlige. Vanlig grensemagnitude med det blotte øye er ca +6, men dette krever gode forhold uten forstyrrende lys og dis.

«Magnitude» Et begrep for å definerere styrkegraden til himmelobjekter. Skalaen går fra + (svake objekter) til – (sterke objekter). For hvert helt trinn blir lysstyrken svekket eller forsterket med en faktor på 2.5. En stjerne på +4 er 2.5x så lyssterk som en stjerne på +5, men 2.5x mer lyssvak enn en stjerne på +3. Svakeste stjernene vi normalt kan se med det blotte øye har magnitude +6. Sterkeste stjerne har -1.4, Venus har -4.4, fullmånen -13 og solen -27.

«Akromat» Objektivtype i linseteleskop, som består av to linser; kronglass og flintglass. Objektivet samler det grønne og røde lyset korrekt, mens det blå lyset danner en skive ute av fokus. Bildet blir kontrastrikt og skarpt, til ein lav pris.

«Apokromat» Objektivtype i linseteleskop som samler alt synlig lys i samme fokuspunkt. Apokromater er således uten fargefeil, og er strålende optikk. En eller flere av linsene består av fluoritt eller andre høybrytende glasstyper. Er vesentlig dyrere enn akromatiske objektiv, men gir veldig god kontrast og skarphet. Ypperlig til astrofotografering.

«Asteroide» Småplaneter (den største ca 1000km i diameter) som hovudsaklig befinner seg i et belte mellom Mars og Jupiter. Trolig rester etter forøk på å danne en planet. Flere asteroider kan sees med prismekikkert. Av og til kommer noen asteroider nært jorden.

«Barlowlinse» En konkav linse som øker forstørrelsen på teleskopet. Fåes i flere styrker (X2, X5). Brukes samme med okular. En 2X barlow dobler brennvidden.

«Trådkorsokular» Okular med innebygd trådkors (ofte belyst), som blir brukt til å måle vinkeldiameteren på objekter, eller til å finsentrere objekter.

«Schmidt Cassegrain» Et speilteleskop med asfærisk korrektorlinse i front. Gir en meget kompakt konstruksjon med høy brennvidde. Gunstig pris i forhold til lyssamlende evne.

«Maksutov Cassegrain» Speilteleskop med meniskuslinse i front. Sekundærspeilet er dampet direkte på baksiden av meniskuslinsen. Kompakt og robust teleskop, med svært god bildekvalitet. Lang brennvidde i forhold til størrelsen.

«Cirkumpolar» Et objekt som befinner seg så høyt på himmelen at det kan sees hele året.

«Planetarisk tåke» Synlig rest etter en stjerne som mot slutten av sitt livsløp har kastet ut sine siste rester av gass i rommet. Er ofte små i teleskopet, men meget vakre, særlig fotografisk. Vår sol er for liten til å kunne bli en supernova, men kommer trolig til å ende sitt liv som en planetarisk tåke.

«Deklinasjon» Et objekts høyde på himmelen, angitt i grader, minutter og sekunder. Polpunktet (ved Polaris) ligger på +90 grader, mens himmelekvator (der hvor solen stort sett passerer) ligger på 0 grader. Merk at himmelekvator ikke tilsvarer synlige horisont på våre breddegrader.

«Dobbelstjerner» To eller flere stjerner som står svært nær hverandre. Artige å se på i teleskop, fordi de ofte kan ha ulike farge. Kan brukes til å teste oppløsningsevnen til et teleskop, da avstanden ofte er så liten at man ligger nær teleskopets teoretiske oppløsningsevne.

«Variabel stjerne» Stjerne som har varierende lysstyrke, ofte med en kjent syklus. Endringen i lysstyrke kan skyldes ulike årsaker, mellom annet stjerner som utvider og trekker seg sammen, eller dobbelstjerner som formørker hverandre.

«Supernova» Siste livsfase til enkelte store stjerner. Stjernen eksploderer med voldsom energi, og kan ofte overstråle hele galaksen den er i. Supernovaer i vår galakse kan bli så lyssterke at de er synlige på dagtid. Slike giganteksplosjoner er forholdsvis sjeldne. Mange amatørastronomer leter etter (og oppdager) supernovaer i fjerne galakser. 

«Nova» Stjerne som i løpet av svært kort tid vokser enormt i lysstyrke. Etter noen dager faller lysstyrken gradvis, og stjerner returnerer ofte til opprinnelig lysstyrke. Nova blir ofte oppdaget som en «ny» stjerne som plutselig blir synlig på stjernehimmelen.

«Åpen stjernehop» En samling med stjerner (opp til flere hundre) som beveger seg sammen gjennom rommet. Danner ofte klumper med stjerner som er lett synlige med det blotte øye, eller gjennom teleskop. Syvstjernen er en åpen stjernehop. Flotte observasjonsobjekter.

«Kulehop» En stor samling (ofte millioner) med stjerner som har felles tyngdepunkt. Danner enorme kuler med stjerner, lett synlige i små teleskop. Fasinerende objekter i teleskop. Med et litt større teleskop kan man se at kulehopen består av enkeltstjerner.

«Mørke tåker» Tåker som består av støv og gasskyer som ikker er opplyst av stjerner. Tåkene blir så tette at de kan hindre lys fra stjerner som ligger bak. I teleskopet kan man se de som helt mørke flekker på himmelen, uten stjerner. Den mest kjente er Hestehodetåka i Orion, som er en sort silluett mot et lysere gassområde bak.

«Galakse» Store ansamlinger med stjerner i rommet, med opptil flere hundre milliarder stjerner. Vårt galakse blir ofte kalt melkeveien, og alle stjernene vi ser på himmlene tilhører vår galakse. Vår nærmeste nabogalakse er andromedagalaksen, en enorm spiralgalakse som kan sees som en svak flekk med det blotte øye i stjernetegnet Andromeda. Denne galaksen er ca 2.5 millioner lysår unna. Med en prismekikkert kan du observere flere hundre galakser. Galakser er flotte i litt større teleskop.

«Dobson» En spesiell type speilkikkert (reflektor) med en enkel montering (likner på en kanon). Er billig å konstruere, og gir mest lyssamlende evne for pengene. Dobson-teleskoper på 8″ eller større samler mye lys, og er ypperlige teleskop for nybegynneren. Teleskopene er også svært enkle å håndtere.

«Sidesyn» En observasjonsteknikk der man utnytter den delen av øyet som er mest sensitivt for lys. Man bruker sidesynet ved å ikke se direkte på objektet, men fokusere på et punkt like ved. Krever litt øving, men er veldig effektivt for å se svake objekter.

«Nattsyn» Øyet bruker ca 45 minutter for å bli skikkelig sensitivt mot svakt lys. Derfor er det viktig og ikke bruke sterke lyskilder når du skal observere. Øyet er mindre sensitivt mot rødt lys, så derfor er lommelykt med rødt filter lurt å bruke ved teleskopet. Nattsynet er ikke spesielt sensitivt for farger.

«Meteor» Et objekt som passerer gjennom jordens atmosfære, og «brenner» opp helt eller delvis på sin vei. Kraftige meteorer kan lett overskride Venus i lysstyrke, disse blir ofte kalt ildkuler. Meteorer opptrer ofte i svermer, som er store skyer med materiale som jorden kolliderer med på sin vei rundt solen.

«Meteoritt» Et himmelobjekt som har overlevd turen gjennom atmosføren. Kan variere mye i størrelse, fra få gram til flere tonn. Store mengder med meteoritter faller ned på jorden hver dag, men kun et fåtall blir funnet. Meteoritter er ofte svært jernholdige, og er således tunge.

«Komet» Et objekt bestående av grus, stein og is som avgir en hale med støv og gass ved passering nært solen. Er ofte nokså lyssvake, men enkelte kometer er synlige med det blotte øye, og kan være virkelig spektakulære på nattehimmelen.

«Okkultasjon» Når et større objekt passerer fremfor et mindre. Planeter kan bli okkultert av månen, stjerner kan bli okkultert av planeter eller asteroider.

«Passasje» Når et lite objekt passerer fremfor et større. Venus og Merkur passerer av og til fremfor solskiven, mens månene til Jupiter (spesielt skyggene) kan sees mot planetoverflaten.

«Måneformørkelse» Når månen passerer gjennom skyggen som jorden kaster ut i rommet. Pga lysbrytingen i jordens atmosfære, får måneoverflaten ofte en vakker, rød farge. Måneformørkelser skjer relativ ofte, i hovedsak hvert 2-3 år, og kan sees fra hele den delen av jorden som har natt på det tidspunktet.

«Solformørkelse» Når månen helt eller delvis passerer fremfor solen, slik at solskiven blir dekket. Ved en total solformørkelse dekker månen hele solen, slik at vi kan se solens enorme gassatmosfære, koronaen. Totale solformørkelser er sjeldne, og opptrer kun i et smalt belte på jorden. Mange amatørastronomer og turister reiser derfor jorden rundt for å se dette fantastiske naturfenomenet.

«Dugghette» Dugghetten brukes forran teleskopåpningen for å forhindre strølys i optikken. I tillegg beskytter den objektivglasset, slik at det ikke danner seg dugg på det. Dette er spesielt viktig med Schmidt Cassegrain, Maksutov Cassegrain og refraktorer. Dugghetten bør helst vere minst dobbel så lang som selve lysåpningen på teleskopet.

«T-ring (T-2)» T-ring lar deg feste ditt spesifikke speilreflekskamera til et teleskop. Hvert kameramerke har sin spesielle T-ring. T-ringen monteres mellom kamerahuset og T-adapteret, som deretter plasseres i teleskopet.

«Primærfokus» Primærfokus er når du bruker teleskopet som kameraobjektiv, og monterer kamerahuset direkte på teleskopet. Teleskopets brennvidde blir da kamerasystemets brennvidde. Den enkleste og beste måten å fotografere gjennom et teleksop.

«Afokalt» Når du fotograferer afokalt, tar du bilder ved å ta bilde gjennom teleskopets okular. Enten håndhold, eller ved hjelp av et spesielt adapter for afokal fotografering.

«Polsøker» Et lite teleskop som normalt sitter i RA-aksen. Teleskopet har lav forstørrelse, og blir brukt til å stille ekvatorialmonteringen nøyaktig inn mot polpunktet (like ved polstjernen).

«Vinkelprisme» Blir brukt får å snu bildet 90 grader for enklere observasjon. Vinkelprisme blir hovudsaklig brukt på refraktorer og teleskop av Cassegrein-type.

«Fargefilter» Til observasjon av planeter bruker man av og til fargefilter for å kunne se spesielle typer detaljer. Filterene stjeler litt lys, så det bør helst kun brukest på teleskop med litt større lysåpning.

«Innstillingssirkler» Inngraverte merker på RA- og DEC-aksene, som man bruker for å finne objekter på stjernehimmelen med, uten å bruke datatstyring.

«Koma» Optisk feil som medfører at lyspunkt langt unna den optiske aksen blir avtegnet som avlange, med kometlignende utseende. Koma kan korrigeres ved hjelp av korreksjonslinse i front av teleskopet, eller ved hjelp av en Koma-corrector som plasseres fremfor okular/kamera.

«Adaptiv optikk» Dette er spesielle instrument som blir brukt innen astrofoto for å korrigere for atmosfærisk turbulens. Dette skjer ved hjelp av speilsystemer som blir korrigert kontinuerlig.

«Altiude» Avstanden mellom horisonten og et objekt. Definerer (i grader) hvor høyt et objekt står på himmelen. Altituden varierer fra 0 grader (horisonten) til 90 grader rett opp (zenit).

«Azimuth» Den horisontale vinkelavstanden til den vertikale sirkelen (meridian) som går gjennom et himmellegeme, regnet østover fra nordpunktet på observatørens horisont.

«Eye relief (øyeavstand)» Avstanden mellom okularet og øyet, der en ser hele bildefeltet. De som bruker briller ønsker ofte å velge okularer med lang øyeavstand.

«Parfokal» Blir brukt om okularer som har en konstruksjon som gjør at teleskopet beholder samme fokuspunkt om en skifter okular. Gjør det lette å skifte mellom ulike okularer, uten å måtte omfokusere.

«Geometrisk lysstyrke» En indikasjon på lysstyrke på kikkerter. Høyere tall, høyere lysstyrke. Regnes ut ved å ta kvadratet av utgangspupillen (som er objektivdiameter/forstørrelse): 7x42mm: (42/7)^2 = 36 8x50mm: (50/8(^2= 39 8x20mm: (20/8)^2= 6.25 

«Porroprisme» Tradisjonelle kikkerter som har større avstand mellom objektivlinsene, noe som skaper en bedre dybdefølelse. En enkel konstruksjon, som er lett å lage billig. Var lenge enerådende, men er nå i stor grad erstattet av takkantprismer. Virkelig gode porroprismekikkerter gir knallbra bildekvalitet!

«Takkantprismer» Optisk konstruksjon i kikkerter som gir en slankere og mer kompakt kikkert. En krevende konstruksjon, som krever stor nøyaktighet på opplinjering og stor bruk av spesielle overflatebehandlinger for å holde kontrast og oppløsning oppe. Produksjonen av takkantprismer er nå blitt enklere og billigere, og vi finner disse prismetypene i flere og flere kikkerter.

«Gummiarmering» Et gummibelegg på kikkerten som er med på å beskytte kikkerten mot støt, fukt og mekanisk slitasje. Belegget sørger også for et bedre og mer behagelig grep, i tillegg til at kikkerten blir mer komfortabel å bruke under kalde forhold.

«Oppløsning» Evne til å skille detaljer fra hverandre, oppgitt i antall linjer pr. millimeter. Oppløsning og skarphet blir blandet sammen, men skarphet er egentlig produktet av oppløsning og kontrast.

«Kontrast» Forteller i hvilken grad optikken klarer å definere forskjellene mellom lyse og mørke detaljer. En kikkert med høy kontrast gir gode, mørke svarttoner, og klare, hvite høylys. Har kikkerten derimot dårlig kontrast, vil optikken gi et litt blasst bilde, der sort aldri blir helt sort, og hvitt har et grått slør over seg.

«Randskarphet» Forteller i hvilken grad optikk klarer å gi skarphet helt ut mot kanten av synsfeltet. På billige kikkerter er bildet ofte kun skarpt 75% ut mot bildekanten. En viktig test for kikkerter, er å fokusere på et objekt i sentrum av kikkerten, og så bevege synsfeltet slik at objektet kommer helt ut i kanten av synsfeltet. Kikkerter med meget god optikk, vil gi et skarpt bilde helt ut til kanten, uten synlig forvrenging eller uskarphet.

«Overflatebehandling (coating)» En behandling av linse- /speiloverflater der glasset blir pådampet et tynt lag med en spesiell coating. Formålet er å forhindre refleksjoner, sørge for god og nøyaktig lysgjennomtrenging, i tillegg til å beskytte linseoverflaten. Mange kikkerter har f.eks en overflatebehandling på frontlinsen som gjør at vannet preller av automatisk. De beste kikkertene har multicoating, noe som betyr at overflatebehandlingen består av flere ulike lag. I en optisk konstruksjon er det viktig at alle linseoverflater- /overganger blir overflatebehandlet, slik at mest mulig av lyset slipper gjennom optikken. Dette fører til mindre forstyrrende refleksjoner og mindre lystap.

«Transmisjon» Transmisjon betyr overføring. Vi bruker uttrykket for å beskrive evnen optikk har til å slippe gjennom lys uten at det blir for stort lystap. Jo flere linser som er involvert i et optisk system, jo større sjanse er det for at en del av lyset blir reflektert eller brutt i optikken. En kikkert med god transmisjon, har et veldig lite lystap. Dersom du skal bruke kikkerten under dårlige lysforhold (skumring/natt) er det viktig med god transmisjon.

«Immersjonsobjektiv» Et spesielt objektiv på enkelte mikroskop, hvor man benytter en drope med immersjonsolje mellom objektivlinsen og dekkplaten. Oljen har samme brytningsindeks som glasset (ofte rundt 1.52), og fører til at lyset slipper å bli brutt i overgangen mellom glass-luft-glass. Immersjonsobjektivet blir brukt for å få god kontrast og skarphet på de høyeste forstørrelsene (1000x og mer). Objektivet er spesielt laget for denne bruken, og må rengjørest med linsepapir og/eller spesiell renseveske etter bruk. Immersjonsobjektiv gir en meget god forbedring av kontrast og skarphet.

Introduksjon til mikroskopi

Det første spørsmålet du bør stille deg når du skal kjøpe eit mikroskop er
– Kva vil eg bruke det til?

Dette spørsmålet gjev deg nokre svar på kva mikroskop du treng.

Veldig små objekt, celler og mikroorganismar, krev ganske høg forstørring. Du bør difor å lage eit preparat for å observere dei på ei enkel måte. Preparatet vert deretter brukt med eit lysmikroskop med forstørring mellom 40x og heile vegen opp til maksimalt 1500x forstørring, alt etter kva objekt du studerer. Lysmikroskopet er den mest brukte typen mikroskop, og er det folk flest tenkjer på når ein nemner ordet «mikroskop». Dette er mikroskopet dei fleste av oss har brukt i naturfagstimane ein gong i skulegangen. Eit glaspreparat som innheld objektet er plassert på mikroskopbordet, og vert først observert med låg forstørring. Så aukar ein forstørringa ved å bytte okular, i praksis ved å rotere revolverfatninga med 3 eller 4 objektivlinser på.

Eit lysmikroskop eller biologisk mikroskop gjev deg eit bilete som er opp/ned, og spegelvendt. Arbeidsavstanden mellom preparatet og objektivlinsa er veldig liten. Dette medfører at det ofte vert tungvindt å jobbe med preparatet medan du observerar. Du kan heller ikkje plassere fysisk store objekt under dette mikroskopet.

Store objekt, plantedelar, stein, lauv, blomster, krystallar, industridelar osv. krev ikkje samme store forstørringa som det eit lysmikroskop gjev, men krev meir plass mellom objektivplata og objektivet for å kunne observerast. Til dette bruket er det best å bruke ein type mikroskop som heiter stereomikroskop («stereolupe») eller disseksjonsmikroskop, sidan det er enklare å jobbe aktivt med objektet samtidig som du observerer. Denne type mikroskop er hyppig i bruk innan forskning og i industrien, og er i tillegg ein favoritt til hobbybruk. Enkle stereomikroskop er perfekt til nyskjerrige ungar!

Sjølv om stereomikroskopet ikkje er så kjent som lysmikroskopet, så er denne typen mikroskop perfekt for nybegynnerar! Du kan plassere utruleg mykje rart under det, og hagen din er stappfull av interessante objekt. I tilegg slepp du å preparere objekta på glasplater. Bildet er rettvendt og riktig vei, noko som gjer det veldig lett i praktisk bruk. Det er akkurat som å sjå objektet med dine eigne auge, berre mykje større. Forstørringa er forholdsvis lav, noko som gjer fokuseringa enklare enn med eit tradisjonelt lysmikroskop. Djubdeskarpleiken er òg mykje større.

Lysmikroskop

Optika B-159 i bruk

Optika B-159 i bruk

Forstørring

Du kan i prinsippet oppnå den forstørringa du sjølv vil ved å kombinere riktig okular med riktig objektiv, men dette betyr ikkje at du nødvendigvis vil vere i stand til å bruke denne forstørringa på ein effektiv måte. Det er avhengig av den optiske kvaliteten. Dei fleste mikroskop for nybegynnerar har ikkje god nok optisk kvalitet til å gi eit godt bilete med over 400x forstørring. Mesteparten er ikkje eingong i stand til å gje eit godt bilete på 200x forstørring! Eit viktig poeng er òg at det er mykje vanskelegare å bruke eit mikroskop ved høge forstørringar enn med låge. For ein nybegynnar er 200x forstørring meir enn tilstrekkeleg for å studere celler og sjå på  dyre- og planktonliv i vatn. Pga begrensingar i oppløysingsevna i synleg lys, kan ein i hovudsak ikkje oppnå høgare forstørring enn 1250x. Dette skuldast ikkje begrensingar i optikken, men i lyset sjølv.

Optika B-159

Optika B-159

Fokusering

Dei fleste mikroskop til litt meir kritisk bruk har to fokuseringar. Ein grovfokus for lave og medium forstørringar, og ei finfokusering til dei høge forstørringane. Fokusering med store forstørringar er vanskelegare og meir kritisk, og krev såleis betre nøyaktighet og oppløysing på fokuseringa. Mikroskop med kun ei fokusering er eit teikn på at mikroskopet ikkje er laga for profesjonelt bruk, men det betyr ikkje nødvendigvis at kvaliteten er dårleg. Bruken av mikroskopet, særleg ved høge forstørringar, vert likevel relativt avgrensa.

Lyskjelde

Mikroskop har tradisjonelt sett hatt to typar lyskjelder for nybegynnaren. Spegel og innbygd lyskjelde. Speglar fungerer ved å plassere mikroskopet nært eit vindauge med tilgang på sol, eller ved å rette spegelen mot ei ekstern lyskjelde (skrivebordslampe etc). Innebygde lyskjelder er meir praktisk og meir effektivt ved høge forstørringar, og er verdt å bruke litt ekstra pengar på.

Lyskontroll

Dei fleste detaljane er ikkje nødvendigvis synleg ved høgast lysstyrke. Nokre organismar, td mange som lever i vatn, er ganske lyssky. Billige mikroskop har sjeldan høve til å justere lyskjelda. Den enklaste justeringsmetoden vert kalla diafragma, og består av hol med ulik opning som ligg under objektivbrettet. Betre mikroskop har ein irisblendar, tilsvarande blendaren i eit kamera. Dette gjer det mykje enklare å finjustere lysmengda.

Preparathalder

Du treng noko som held preparatet på plass, særleg ved høg forstørring. Ved 200x eller høgare skal det ikkje store bevegelsen til før objektet du ser på forsvinn ut av synsfeltet. To typar haldarar vert brukt. Preparatklips er den enklaste haldaren. Desse klipsa fungerer forsåvidt ok, men ein mekanisk preparathaldar med finkontrollhjul for å flytte preparatet i begge aksar er mykje betre når du har tenkt å bruke mikroskopet litt meir aktivt og systematisk. Slike kryssbord har òg ofte ein skala på to av sidene, som gjer at det er enklare å registrere posisjonen til interessante objekt på preparatet.

Monokular eller binokular

Å bruke kun eit auge over lengre tid er stressande for augene, sidan du brukar musklane i auget du observerer med meir enn auget som kviler. Mikroskop for meir praktisk bruk kjem ofte med to okular, noko som ikkje berre reduserer ubehaget for augene, men som òg aukar den visuelle opplevinga.

Immersjonsokular

Når lyset passerer gjennom glasplata (preparatet) ut i lufta, vert ein del av bildekvaliteten forringa på grunn av diffraksjon. Når lyset så går frå lufta og inn i objektivlinsa, mistar ein nok ein gong litt av bildekvaliteten. Eit immersjonsokular brukar ein dråpe med immersjonsolje mellom preparatet og objektivlinsa. Denne oljen har samme refraksjonsindex (lysbryting) som glaset, noko som fører til at ein unngår stort tap i bildekvalitet. Det er som om preparatglaset og objektlinsa heng saman i eit samanhengande stykke med glas. Dette objektivet er essensielt for kritisk og høg forstørring, særleg ved observasjonar av veldig små mikroorganismar som bakteriar. Immersjonsokular er noko som nybegynnerar sjeldan kjem bort i, men mange okular kan byggast ut med slike okular seinare. Merk at mikroskopet bør ha god nok optisk kvalitet til å støtte slike høge forstørringar (1000x eller meir).

Stereomikroskop

Optika LAB-20 stereomikroskop

Optika LAB-20 stereomikroskop, med trinnlaus 7-40x forstørring.

Forstørring

Stereomikroskop har låg forstørring, typisk mellom 10x og 40x. Høgare forstørring på objekt høvelege for stereomikrosko har sjeldan noko for seg. Når forstørringa går opp, vert synsfeltet mindre. Du ser mindre av objektet og djubdeskarpleiken vert dårlegare. Dette kan skape problem når du forsøker å jobbe med objektet. Sjølv om forstørringa på stereomikroskop er forholdsvis lav, er det utruleg fascinerande i bruk! Objekta viser seg fram på ein heilt annan måte ved hjelp av eit slikt mikroskop. Dei rimelegaste stereomikroskopa har fast forstørring, oftast 20x og 40x, medan dei fleste andre lar deg justere forstørringa trinnlaust ved hjelp av eit kontrollhjul.

Arbeidsavstand

Dette er maksimumsavstanden mellom objektivlinsa og objektet du skal studere, der objektet framleis er i fokus. Denne eigenskapen er viktig når det gjeld stereomikroskop. Modellar med kort arbeidsavstand gjer det vanskeleg å studere og jobbe med store objekt.

Monokular eller binokular

Dei aller billigaste modellane har kun eit enkel okular for å halde prisen nede, men dette går på bekostning av stereosynet – ein eigenskap som kun oppnåast ved hjelp av to okular. Om du planlegg å jobbe med eit objekt (td dissikere), er djubdesynet essensielt. Å observere med begge augene er òg mindre belastande, og lar deg jobbe samanhengande over lengre tid utan at ein vert trøytt i augene. Den visuelle opplevinga med stereosyn er i tillegg noko som absolutt er verdt ein modell med to okular.

Lyskjelde

Lyskjelda er ikkje fullt så kritisk med denne typen mikroskop, sidan forstørringa er ein god del lågare. Men, alle skikkelege stereomikroskop tilbyr ei eller anna form for belysning, som oftast med både belysing frå underside og direkte belysing ovanfrå.

Mikroskopbord

Eit mikroskopbord er ei glas- eller plastikkplate der du plasserer objektet du skal observere. Ved å skru av og på lyset under denne objektplata, vil du få enten mørk eller lys bakgrunn, noko som hjelp til med å få god kontrast mellom objektet og bakgrunnen. Du får òg modellar utan mikroskopbord.
Korleis gå fram for å få mest mogleg ut av ditt første mikroskop

 

Mikroskopbord, med 4 objektiv.

Mikroskopbord, med 4 objektiv.


Steg 1
Flytt mikroskopet ved hjelp av begge hendene. Hold ei hand under mikroskopet, og den andre på sjølve kroppen. Den største grunnen til øydelagde mikroskop er ikkje at dei vert utslitne, men at dei går i bakken og får skade.

Steg 2
Berør aldri nokre av linsene med fingrane. Dette etterlatar olje og fett på optikken som er vanskeleg å fjerne, samt partiklar som kan skade linseglaset. Om du treng å rense ei linse, bruk linsepapir, linsebørste og dertil eigna rensemedium for optikk (isopropanpl, heptan). Ikkje bruk t-skjorta di eller andre tekstil du finn.

Steg2
Lær deg kva delane på mikroskopet ditt heiter. Studer manualen, og les deg opp på nettsider.

Steg 4
Lag ditt eige preparat ved å finne fram eit preparatglas. Legg det du vil studere ned på glaset, og drypp ein dråpe vatn på (ikkje for mykje!). Legg på eit dekkglas, men ikkje ved å sleppe glaset rett nedpå objektet. Då risikerer du å få luftbobler under glaset. Sett eine kanten på dekkglaset ned på preparatglaset først, og slepp deretter glaset nedpå slik at lufta vert pressa ut. Bruk ev. litt tørkepapir for å tørke av overflødig vatn som hamnar utanfor dekkglaset, då unngår du søl på mikroskopet.

Steg 5
Plasser preparatet på mikroskopbordet, og fest det med klips eller klemma. Bruk alltid klips eller klemmer slik at preparatglaset litt stødig og fast på objektbordet. Ellers kan du få problem med at ting flyttar på seg, særleg når du brukar høg forstørring.

Steg 6
Roter objektivrevolveren slik at det kortaste objektivet (det med minst forstørrelse) klikkar på plass over preparatglaset. Start alltid med lavast mogleg forstørring! Dette gjev det størst bildefelt, noko som gjer det mykje enklare å finne kva del av objektet du ynskjer å studere.

Steg 7
Juster lyset. Start med mykje lys, og fokuser mikroskopet. Juster så ned lysstyrka til du ser mest mogleg detaljar. Den største lysstyrka er sjeldan det beste for å få maksimal kontrast og detaljar. Bruk berre så mykje lys som du treng for å sjå detaljane. Mange organismar er lyssky, så lavare lysstyrke kan vere betre i slike tilfeller.

Steg 8
Fokuser sakte! Det er fort gjort å fokusere forbi fokuspunktet. Om mikroskopet har grov- og finfokusering, start med grovfokuseringa og og bruk finfokusen for å finne perfekt fokus!

Hugs at eit vanleg lysmikroskop snur alt opp/ned og spegelvendar biletet. Med litt øving går dette heilt greit, sjølv om det er litt uvant i starten. Grunnen til at biletet vert vist på denne måten, er for å nytte så få optiske element som mogleg i okular og objektiv. Dette sørger for skarpast mogleg bilete med best kontrast, sjølv om det fører til at orienteringa blir litt feil.

 

Fokusering, og justeringskruar for kryssbord

Fokusering, og justeringskruar for kryssbord

Kryssbordskruar for å flytte preparatet i to aksar. Uvurderleg!

Steg 9

Om du ynskjer å auke forstørringa, skift no til eit anna objektiv ved å snurre på objektrevolveren. Pass på at objektivet klikkar seg på plass. Juster fokusen med finfokuseringa. Legg merke til at fokusen no er meir kritisk. Om du ikkje synest at biletet er betre, eller viser meir detaljar, gå ned på forstørringa.

Steg 10

No har du forhåpentleg fått objektet i fokus, og du vil prøve ut den største forstørringa. Pass på!

Avstanden mellom objektet og objektivet er no veldig liten, og det er fort gjort å knuse dekkglaset ved å fokusere for nære. Er du uheldig, kan du få fukt og skade på objektivglaset. Bruk difor finfokuseringa og ver forsiktig! Bruk av høge forstørringar på mikroskop er utfordrane. Det tek litt øving for å få det til skikkleg. Den gode nyheten er at du ikkje treng å bruke høg forstørring så ofte. Dei fleste objekta tek seg best ut under låg eller middels forstørring. Sjølv erfarne forskarar brukar desse forstørringane mest. Ikkje gå opp på forstørringa med mindre du treng det!

Fotografering med Canon 5D, ved hjelp av M-173 fotoadapter

Fotografering med Canon 5D, ved hjelp av M-173 fotoadapter

 

Canon 5D festa på mikroskop ved hjelp av Optika M-173 DSLR-adapter.

Om du passar godt på mikroskopet og steller fint med optikken, har du eit arbeidsredskap som gjev det mykje glede. Som med alt anna er ofte kvaliteten knytt mot pris. Dei dyrare modellane gjev det betre optikk, betre ergonomi og eit mikroskop som ein i større grad kan bygge ut og oppgradere. Men for mange vil våre rimelegaste modellar gje mange fascinerande timar! Det viktigaste er at du vel ein modell som passar best til dine behov og som gjev deg dei beste opplevingane.

Optiske feil

Dei fleste optiske konstruksjonar har ulike typar optiske feil, i meir eller mindre grad. Desse feila skuldast måten optikken er konstruert på, og kva type material som vert nytta. Her kjem ei kjapp oversikt over ulike typar optiske feil som ein kan støte på innan kikkertar, mikroskop og teleskop.

Kromatisk aberrasjon

Kromatisk aberrasjon (ofte forkorta CA) er ein optisk feil som opptrer når ei optisk linse ikkje er i stand til å  samle alle bølgelengder i samme fokuspunkt. Ulike bølgelengder vert brotne ulikt, og får difor ulik fokusavstand til eit ønska fokusplan. Feilen skuldast spesifikt fordi glas har ulike brytningsgrad (eller refraktisk indeks) for dei ulike bølgelengdene. Ein legg spesielt merke til feilen i kontrastovergangar mellom mørke og lyse felt i biletet, der ein ofte kan sjå ei fargerand langs overgangen på optikk som ikkje er 100% korrigert.

Kromatisk aberasjon

Kromatisk aberasjon

 

For å korrigere denne linsefeilen, nyttar ein ofte ei linse som består av ulike typar glas. Den vanlegaste linsa er ei akromatisk linse. Den består av kronglas og flintglas, og gir eit bilete som er ganske bra korrigert. Likevel er ikkje biletet 100% korrigert, spesielt merkar ein dette på dei blå bølgelengdene. På linseteleskop med akromatisk optikk vil det blå lyset ligge som ei ufokusert blå skive rundt ei lyssterk stjerne. Likevel vil dette sjeldan vere eit stort problem visuelt, og fenomenet kan stort sett korrigerast vekk med eit filter. Til fotografisk bruk er linsefeilen litt meir kritisk, og dei fleste vil såleis foretrekke apokromatisk- eller ED-optikk. Dette er optikk som td. kan innehalde fluorittglas, og gir eit bilete som gir eit perfekt resultat for fotografering.

Ein god kikkerttest er å studere slike skarpe kontrastovergangar. Hustak eller greiner mot lys himmel, strømledningar etc.  Då vil du ganske kjapt sjå om du ser fargebrytning i overgangen mellom lyst og mørkt. Hugs at kromatisk aberrasjon kun er ein av mange typar optiske parameter, og at det er summen av desse som saman skapar det totale inntrykket av kikkerten. Litt CA kan ein godt leve med, dersom resten av optikken held mål, men dette er sjølvsagt avhengig av bruksmønster og kva pris ein er villig til å betale for ein kikkert. Perfekt korrigert optikk kostar meir.

Sfærisk aberrasjon

Ulik lysbryting eller refraksjon i ei linse eller speil fører til at lysstrålar i utkanten av optikken har eit anna fokuspunkt enn lysstrålar som passerer gjennom midten av optikken. Kort fortalt vil dette bety at den ytterste delen av ei linse eller ein spegel har eit fokuspunkt, medan den midtre delen har eit anna fokuspunkt. Resultatet er at lyset frå ei punktlyskilde ikkje blir fokusert i eit punkt, men vert spredt utover ei diffus skive.

Dette gjeld særleg optikk som har ei sfærisk form, der kun delar av biletet vil danne eit skarpt bilete. Men sfærisk optikk er billigare å produsere enn asfærisk, så difor kan ein møte på dette fenomenet i billigare optikk. Sfærisk aberrasjon kan likevel lett rettast ved hjelp av korrigerande optikk, noko som ofte er enklare å produsere enn å lage heile konstruksjonen asfærisk. Då romteleskopet Hubble vart satt i drift, oppdaga ein raskt at hovudspeilet hadde blitt slipt litt feil, og at teleskopet hadde så mykje sfærisk aberrasjon at det i praksis var ubrukeleg. Men ved hjelp av litt korrigerande optikk, fekk dei Hubble til å fungere perfekt.

Sfærisk aberasjon

Sfærisk aberasjon

 

Astigmatisme

Astigmatisme er ein optisk feil som skuldast avvik i forma på optikken (meir eliptisk form enn sfærisk), noko som fører til ulik fokus i ulike plan. Horisontale liner vil derfor vise eit fokuspunkt, medan vertikale har eit anna fokuspunkt. I mennesket sitt auge er det avvik i forma på hornhinne eller linsa som skapar astigmatisme, men denne feilen kan i stor grad korrigerast. Med moderne optikk er astigmatisme lite problematisk.

Astigmatisme

Astigmatisme

 

Koma (komatisk aberrasjon)

Koma

Koma

 

Variasjon i forstørrelse på tvers av utgangspupillen. Hovudsakleg problem i raske, parabolske speil. Skjer når lysstrålane ikkje er parallelle med den parabolske aksen. På reflektorar med større opningsforhold enn f/6, bør ein bruke ei korrektorlinse ved fotografisk bruk for å få komafritt bilete.

Koma fører til at punktlyskilder vert ikkje avbilda som punkt utanfor den optiske aksen, men får ei kometlignande form.